Den norske kirke som aktiv kunnskapsaktør

Innstillingen fra Kirkerådets administrasjon om å avvikle det betydelige driftstilskuddet til KIFO som et ledd i denne ressurssikringen, kan vurderes noe ulikt. Sett fra et virksomhetsperspektiv, er det fullt ut legitimt at en virksomhet som Den norske kirke utvikler en strategi for forskning og utvikling, og like legitimt er det at man sikrer ressurser til disse strategiske ambisjonene.

En slik strategi og satsning må naturligvis virksomheten selv eie og prioritere rammer for, selv om man konkurranseutsetter betydelige midler til andre aktører. Kirkerådet har i samme saksfremlegg også tatt til orde for et løft i offentlige utlysninger av forskningsmidler.

Ut fra et forsknings- og utviklingsperspektiv er det fornuftig og å forvente at en seriøs kunnskapsaktør legger opp til åpne utlysninger av forsknings- og utviklingsmidler når disse midlene har et vesentlig omfang, som i dette tilfellet. Begrunnelsen for dette er rett og slett at dette åpner opp for en sunn og kvalitetsdrivende konkurranse mellom et mangfold av ulike kompetente aktører. At et mangfold av aktører gis anledning til å utvikle spenstige prosjekter og nyskapende løsningsforslag i en anbudsrunde, vurderes i andre sammenhenger som en styrke, ikke som en svakhet eller en utilbørlig binding av forskningen.