Inspirert av Marit H. Meyers innlegg "Kampen for et liberalt demokrati"
Det er mye godt skrevet av Meyer i hennes innlegg, det inspirerer til en kommentar. Selv er jeg blitt apolitisk. Beveget meg fra venstre til høyresiden i politikken, for til slutt å ende fargeløs. Uten tillit til "politikk" som samfunnsbyggende verktøy. Politikk oppleves som et nødvendig onde, men skulle ha vært forbudt - egentlig. Det går hele tiden galt av sted, - hva er alternativet?
Også det å ha beveget meg fra ateistisk holdning, til å være en dypfølt kristen, åpner for et perspektiv på hva det innebærer å (måtte) kjempe for noe. Hva kjemper vi for? Frihet, fred og fordragelighet oss mennesker i mellom, virker å være Meyers motiv i kampen. Hva kjemper vi mot? Alle andre som ikke ønsker alle andre samme frihet, fred og fordragelighet, som oss selv?
Det vi kjemper for har sin rot i vårt eget indre konfliktmiljø. Min etterhvert oppvåknende erkjennelse er, at så fort jeg fristes til å dømme eller fordømme, oppstår en indre uro som ubevisst motiverer meg til å "kjempe". Til å fokusere frem en løsning og gå for den - ofte med en høy grad av moralsk indignasjon.
Hvordan demper jeg den indre uroen, den indre konflikten når jeg finner "feil" hos andre, i stort eller smått? Hvilke verktøy skal jeg bruke? Diskusjon, dialog, anklagelser, fordømmelser - man må jo si ifra! Må man ikke? Hvordan skal jeg få andre til å endre seg? Tilpasse seg mitt eget verdifulle meningsgrunnlag, min moral og min personlige overbevisning?
Bestill abonnement her
KJØP
