Motet å være til: Regnbuen som Guds signatur på sine løfter og bejaelsen av sin skapning

Til Greta Aune Jotun og andre interesserte: Vi skal ikke forholde oss til Guds Ord. Men til innholdet av Guds ord. Enhver bør dog alltid ha følgende i mente: Man bør i ny og ne se etter hvilke teologiske konvensjoner og vanetolkninger som ureflektert rår i sitt trosmiljø. Enkelte av disse kan nemlig umerkelig ha fått funksjon som ufeilbarlig tolkningsinstans - med navn «Guds Ord, tradisjon og bekjennelse». Lignelser, fortellinger og tolkninger fra NT har ikke sjeldent fått en annen funksjon enn den opprinnelige gjennom at de har fått rollen som absolutte og tidløse sannheter.

Der alle tenker likt tenker som kjent få mye. Ser man i NT, så måler ikke Jesus Guds Ord etter bokstaven. Han, som erypperstepresten per se ogden levende Guds Ord, korrigerer derimot misbruk av hellige tekster presentert som «Guds Ord»: Det levende nærvær har forkjørsrett i forhold til tekstbruk ad hoc. Leser man «som det står», så begår man for øvrig et radikalt feiltrinn; man glemmer at man som engasjert leser alltid er den utvelgende og tolkende instans. Historien viser da også entydig at misoppfatninger, feil og forenklinger lett oppstår; med voldsomme konsekvenser for enkeltmennesker og folkegrupper. Det er heller ikke mulig å forholde seg objektivt til et emne som har Gud i fokus fordi det nødvendigvis blir subjektivt. Vi forholder oss altså som hele mennesker til Han som ER sannheten, veien og livet. Dvs til det levende Guds Ord som aldri kan oppheves, selv ikke etter forsøket på å klynge Gud selv opp på et kors.

Virkeligheten har vi rett foran oss og det er gjennom aktiv deltagelse vi finner vår neste og oss selv - og dermed Gud. Men den fromhet som ureflektert filtrerer virkeligheten gjennom et trosparadigme forut for erfaring stiller seg lett i veien for kjærligheten og dermed for Gud selv. Noen elsker visst bibelens tekster og rettledning med en så varm hengivelse at ens medmenneske, en selv og Gud blir stilt i skyggen. Men vi ser tydelig at Jesus ikke måler verken virkelighet eller mennesket etter bokstaven, men etter Guds vilje som ikke er gjenstand for manipulering eller maktbruk. Kristus´ deltagelse bunner i en resonans med Guds elskede skapning samt aksept grunnet i kjærligheten og nåden selv. Han satte heller ikke opp det kjennetegn at man skulle være «bibeltro» eller ikke; men at vi skal kjennes på gjerningene. Dvs deltagelse og praksis er det primære: Det finnes nemlig ikke mer kjærlighet, omsorg og solidaritet enn det som realiseres. Ref. den barmhjertige samaritan. Gjennomgående viser Jesus en sterk tro på mennesket, men menneskets iboende potensiale kan lett hemmes eller ødelegges av autoriteter som helst vil ha kontroll på hva som skal få passere som rett og galt gjennom selektiv henvisning til hellige skrifter. En holdning som lever i beste velgående også i dag. Men i Lukas 12 sier dog Jesus det direkte: «Og hvorfor dømmer dere ikke ut fra dere selv om hva som er rett?» Forholdet til medmennesket er m.a.o. også samtidig forhold til Gud selv. Det handler om å gå ut i livet og der erfare hva kjærlighet, nåde, rettferdighet og respekt er. Og fra det komme til et forståelsens steg nærmere Gud - som ER disse kvaliteter. Å vise nestekjærlighet er dermed ensbetydende med å realisere seg som Hans skapning.