Stig Lægdene
Domprost
Vårt Land har i sommer tatt opp den lave andelen kvinnelige prester i Norge, sammenlignet med Sverige, hvor halvparten av prestene er kvinner. I Norge er andelen kvinnelige prester bare 36 prosent.
De første kvinnelige prestene begynte i tjeneste omtrent samtidig, i Norge i 1961, i Sverige i 1960. Tid kan altså ikke forklare forskjellen.
Årsakene har trolig sin bakgrunn i lekmannsbevegelsen og de kristelige organisasjonenes forholdsvis sterkere stilling i Norge. Disse har ofte vært mer konservative enn Den norske kirke.
Rett til å diskriminere kvinner i Dnk
Men det er også en annen vesentlig forskjell. Fra 1993 har det ikke vært mulig å bli ordinert i Svenska kyrkan hvis man har reservert seg mot å samarbeide med kvinnelige prester. I Norge har vi ikke hatt en slik regel.
Det er fortsatt, etter nesten 60 år, lov for en ansatt prest ikke bare å la være å anerkjenne kvinnelige kollegaers arbeid og rett til å være prest, men å reservere seg mot samarbeid. Fortsatt ordineres prester med slike synspunkter.
Det er også lov – i kirkelige demokratiske organ – å konsekvent stemme mot kvinner som søker arbeid som prest – eller biskop – fordi de er kvinner. Kvinner risikerer derfor i en ellers jevn konkurranse om en stilling å ikke få jobben på grunn av kjønn.
Det er vanskelig å se på disse forholdene som noe annet enn rett til å diskriminere kvinner i Den norske kirke.
• LES OGSÅ: Eitt år med kvinneleg prest var nok
Praksisen er utdatert
Det var interessant å lese debatten i Vårt Land om hvordan kvinneandelen av prester kunne økes. Flere pekte på at det går i riktig retning. Men jeg savnet prinsipielle stemmer. Man diskuterte hva som kunne fungere og hva som var en sannsynlig utvikling, men ikke hvilken praksis som er etisk og teologisk holdbar.
Jeg kan forstå at man i Den norske kirke en god stund lot tiden arbeide for kvinnelige prester. Men en kan spørre seg om det er riktig i dag å fortsatt ordinere og ansette menn som tydelig uttrykker at de ikke anerkjenner deres kvinnelige kollegaer eller overordnede.
Å ikke feire nattverd sammen betyr skisma
Særlig merkelig er det at en luthersk kirke ordinerer personer som ikke kan delta når ordinerte kvinner leder nattverdliturgien. Nattverden er enhetens symbol i kirken.
Å ikke kunne feire nattverd med en person av prinsipielle årsaker betyr teologisk sett skisma, dvs. at en ikke tilhører samme kirke. Den sjuende og åttende læresetningen i Den augsburgske bekjennelsen er tydelige på dette.
Praksisen i dag er uholdbar
Vel så viktig er det moralske argumentet: Er det rett å fortsatt tillate organisert diskriminering av kvinner? La gå at det kan ha fungert, men holder det moralsk i dag?
Det er selvsagt også dype motforestillinger knyttet til arbeidsplass og organisasjon. Hvordan skal en kunne arbeide sammen om en tillater at medarbeidere i utgangspunktet har en grunnleggende mistillit til hverandre? Hvilken annen arbeidsplass ville ansatt folk som åpent sa at de var prinsipielt imot en kvinne?
Hvordan skal et slikt team holdes sammen? Om en bytter ut «kvinne» med «hudfarge» ser en hvor uholdbart praksisen i dag er. En ville ikke akseptert at noen reserverte seg mot samarbeid med mennesker av annen hudfarge.
Arven etter Bjerkås
Til våren er det 60 år siden Ingrid Bjerkås ble ordinert. Jeg utfordrer arbeidstakerorganisasjoner, arbeidsgiver, Norsk kvinnelig teologforening, Bispemøtet og Åpen folkekirke til å bruke anledningen til å avslutte retten til å diskriminere kvinner i Den norske kirke.
Praksisen er uholdbar moralsk og teologisk. Den gir helt feil signaler. Den svekker rekruttering.
Ingen prest bør kunne reservere seg mot å samarbeide med andre prester. Da kan man ikke være prest i Den norske kirke.
LES MER:
• Få kvinnelige prester: – Vi ser hele tiden at likestiling har vikeplikt. Det må det bli slutt på