Verdidebatt

Arven etter Ingrid Bjerkås  

Jeg kan ennå se for meg Ingrid Bjerkås. Hun kommer gående langs veien i fiskeværet der jeg vokste opp, i grå tweeddrakt og med hatten kjekt på snei. 60 år senere har jeg et sterkt ønske om å være med å bygge den kirken Ingrid Bjerkås trodde på.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Tove Karoline Knutsen 

Medlem i Nord-Hålogaland bispedømmeråd

Jeg var ung jente da Den norske kirke fikk sin første kvinneprest. Ingrid Bjerkås var 60 år da hun ble ordinert som prest i Berg og Torsken på yttersida av Senja, der jeg vokste opp.

Det var ikke noe lettvint prestegjeld hun kom til. To kommuner uten veiforbindelse skulle betjenes, med et til tider temmelig barskt havstykke imellom.

Ingen mann var å finne på søkerlista da ny prest skulle tilsettes tidlig på 1960-tallet. Bare hun, denne modige kvinnen fra Bærum, som skulle vise seg å sette spor på mer enn en måte.

En prest etter mors hjerte

I bygdene på yttersida diskuterte man den uvanlige situasjonen som hadde oppstått. En kvinne som prest? Ville hun klare den tøffe jobben i et værhardt og krevende prestegjeld?

Mine foreldre var ingen ihuga kirkegjengere. Men mamma var engasjert i den lokale kirken og svært aktiv i kirkeforeningen. Samtidig var hun i opposisjon til hvordan en del prester skjøttet sin gjerning. Jeg kan huske at hun mer enn en gang sa sin hjertens mening om prestemenn som etter hennes syn var hard og fordømmende overfor mennesker som hadde trådt feil i livet. Slik skulle ikke en barmhjertig kirkens tjener være, mente mamma. Men med den nye kvinnepresten ble det annerledes.

Det skulle vise seg at Ingrid, eller fru Bjerkås som hun ble kalt, var en prest helt etter mammas hjerte. I løpet av de drøyt fire årene hun tilbrakte i Berg og Torsken, maktet hun å komme nærmere sine soknebarn enn noen prest før henne.

• LES OGSÅ: Eivor Oftestad: «At jeg er på lista sier mer om Kristen-Norge enn om meg»

Arbeidernes prest

Det tok ikke lang tid før jeg hørte de voksne snakke seg imellom om denne uvanlige presten. En ting var at hun var kvinne. Like uvanlig og nytt var det at en prest engasjerte seg så til de grader i lokalsamfunnet.

Ingrid Bjerkås hevdet med rette at samfunnene på yttersida av Senja slett ikke hadde fått den drahjelpen fra storsamfunnet som man fortjente. Velstandsutviklingen hadde ikke nådd fiskeværene her nordpå slik den burde, mente hun.

Raskt satte Ingrid Bjerkås i gang et arbeid for bedre utdanningsmuligheter i regionen. Det resulterte i at det ble etablert realskole på Skaland, kommunesenteret i Berg kommune. Hun var også pådriver for å få bygd nytt sykehjem i bygda. Og hun glemte aldri sin tilknytning til arbeiderbevegelsen. Hver eneste 1. mai feiret soknets prest Ingrid Bjerkås dagen sammen med arbeiderne på grafittverket på Skaland, den store hjørnesteinsbedriften i kommunen.

Hun maktet det ingen prest hadde klart tidligere: Å komme tett på livet til vanlige folk, i gjensidig tillit og fortrolighet.

Kjærlighetsbudskapet

Alt dette gjorde stort inntrykk på den unge jenta jeg var den gang.

Jeg kan huske at jeg ofte tenkte på historiene i Det nye testamente i den tiden Ingrid Bjerkås var prest hos oss. Særlig mintes jeg fortellingene om Jesus, som alltid maktet å se de utslåtte og forhutlede, de som ingen tok på alvor. Røvere, tiggere, «falne» kvinner, de spedalske - og lille Sakkeus i treet. Og lignelsen om den skamslåtte mannen som lå i veikanten og som alle gikk forbi, inntil en samaritan forbarmet seg, slik Lukas-evangeliet forteller om.

Jeg tenkte at Ingrid Bjerkås, kvinnepresten med den varme stemmen og det gode smilet, hadde tatt på seg en livsgjerning som virkelig bygde på det kjærlighetsbudskapet evangeliene forkynte.

Kirken Ingrid trodde på

Jeg kan ennå, nesten 60 år etterpå, se for meg Ingrid Bjerkås. Hun kommer gående langs veien i fiskeværet i grå tweeddrakt, solide spasersko og med hatten kjekt på snei. Hennes røslige mann Søren går rolig og trygg ved hennes side.

Da jeg i forbindelse med kirkevalget i fjor høst sa ja til å stå på Åpen folkekirkes liste for Nord-Hålogaland bispedømmeråd, var det med et sterkt ønske om å være med å bygge den kirken Ingrid Bjerkås trodde på. Den åpne, inkluderende kirken, der nåden og sakramentene skal være for alle og ikke bare for de som har fortjent det. Der ingen spør om man er kvinne eller mann, troende eller tvilende, eller i hvilken retning den enkeltes kjærlighetsliv går.

Det siste halvåret har vært krevende og annerledes for kirken, som for samfunnet forøvrig. Det har vært utfordrende, men også givende, å skulle ivareta det tillitsvotum som ble gitt oss som ble valgt inn i bispedømmerådene ved kirkevalget sist høst.

For meg vil alltid Ingrid Bjerkås stå som et forbilde og en veiviser i det arbeidet jeg håper å kunne utføre som medlem i Nord-Hålogaland bispedømmeråd. Hennes innsats var formidabel og banebrytende.

Vi må være mange for å løfte arven etter henne, Den norske kirkes første kvinneprest Ingrid Bjerkås.

LES MER:

Enorm forskjell på velgerne til ulike kirkevalg-lister: Så mange er «personlig kristen»

Aldri før har tre kvinner vært kirkens mektigste

Biskop til læstadianere i Nord-Troms: – Kvinner er prester. Sånn er det bare

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Verdidebatt