Minner fra en sommerkirke

Sommeren er på hell og vi kan nå se tilbake på en annerledes sommer. Det ble norgesferie på de fleste av oss og for mange var det første gang på lenge. I nyhetsbildet har vi kunnet lese om lange køer og overfylte turistattraksjoner, men vi har også blitt introdusert for mer ukjente steder i vårt langstrakte land. Steder som ikke ligger på en Topp 10-liste, men som allikevel er verdt et besøk. Instagram og Facebook har vært tapetsert med bilder av vakker, spektakulær natur og svaberg i solnedgang. Jeg har sett utallige bilder fra Loen og Preikestolen, samt flere fra trebåthavna i Stavern. Siste uken i juli har jeg sett bilder fra Nidarosdomen, men bortsett fra det har jeg sett få bilder av kirker. Den norske kirke har denne sommeren markedsført sommerkirken og oppfordret befolkningen til å stikke innen en åpen kirke langs veien. Men jeg undres om folket har tatt til seg denne oppfordringen og om våre kirkebygg har hatt flere besøkende i år. Disse flotte byggverkene som ligger der år etter år i hver eneste by og bygd.

Jeg for min del har besøkt flere kirker i løpet av sommeren. Som pilegrim har jeg vandret forbi ulike kirker og det er like naturlig å gå innom kirken som å spise matpakken. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre som pilegrim enn å se et kirkespir langt borte bak en åker, halvveis gjemt bak noen trær, og vite at det er dit jeg skal. At det er det som er målet. Men det er underlig at det nettopp er meg som har blitt så glad i kirker. Jeg som tidligere aldri stoppet ved en kirke eller brukte tid i et kirkerom. Jeg som har hatt frykt for kirker og aldri trodde jeg skulle gå inn igjen. Men når jeg i dag ser en kirke, blir jeg alltid trukket imot den. En lengsel i meg gjør at jeg vil inn. Jeg vil inn å kjenne på roen og kjenne at jeg det er her jeg hører til. Og det underlige er at jeg kjenner det samme uansett hvor jeg går inn. Om det er i Gudbrandsdalen eller Vestfold, det spiller i grunn ikke noen rolle. Jeg blir fylt med den samme gleden og ærbødigheten, samt en takknemlighet for at døren var åpen.

I sommer har jeg også besøkt kirken i nærheten av vårt sommersted. Det er noe eget med å ha en slik sommerkirke. Å få dra tilbake til den samme kirken hver sommer og møte de samme menneskene. Å bli tatt imot som en venn, til tross for at det har gått et år siden sist. Min sommerkirke betyr noe helt spesielt for meg og jeg har mange gode og sterke sommerminner herfra. Det sterkeste minnet er fra sommeren for to år siden. Da satt jeg på den harde kirkebenken med høy puls. Jeg var i ferd med å ta et stort skritt som troende. Frem til da hadde jeg ikke fortalt mange at jeg hadde blitt troende i voksen alder, og jeg hadde lenge lurt på hvordan jeg skulle klare å gjøre det. Men så fikk jeg svært overraskende et tilbud fra presten i min sommerkirke om å stille opp i deres menighetsblad og fortelle om min vei mot tro. Jeg ble skrekkslagen da tilbudet kom, men jeg takket allikevel ja. Jeg forsto at dette var en gavepakke jeg ikke kunne si nei til.