Statens ekkokammer

Olje- og energiministeren fikk nylig massivt positive høringssvar som støtter CO2-fangst og lagring. Det virker jo bra. Men er virkeligheten så enkel at vi enkelt og greit kan pumpe ren karbondioksyd ned under havbunnen og tro at den blir værende der uten forstyrrelser og lekkasjer? Spania har erfart at slik innpumping utløser jordskjelv, og andre forsøk har vist lekkasjer av den dødelige gassen. Og kostnadsrammen på 25 milliarder er jo forøvrig penger som kan brukes til alle mulige bedre formål i inn- og utland. Har ikke motstemmene kommet ministeren for øre?

Det bakenforliggende spørsmålet er om Staten egentlig har noen som kan gi uhildede råd lenger. I over tretti år nå har vi blitt foret med advarsler om global oppvarming, smeltende poler og global oversvømmelse. Fram til for fem år siden var det jevnlig debatt der fagfolk fikk komme til orde og motsi disse dystre forutsigelsene. Avanserte datamodeller er effektivt brukt som nærmest uangripelig argument av våre statsoppnevnte klimaforskere. De få som turde å stille til debatt hadde derimot fasiten å vise til, nemlig at hittil har ikke dystopien slått til. Langt derifra, for havnivået er konstant og temperaturen er gjennomsnittlig stabil. Verden er faktisk grønnere enn noen gang, viser satelittbilder siste femti årene, og antall ekstremvær er snarere gått ned de siste tiårene enn motsatt. Disse avvikende stemmene må man nå lete etter i mediene. Dette er urovekkende.

Etter Parisavtalen i 2015 virker det som den frie klimadebatten i våre største medier som Nrk og Aftenposten vært lagt død. Tidligere virket også debatten delvis undertrykt, men den slapp da igjennom med jevne mellomrom i Dagsnytt 18 og lignende programmer. Og universitetene og høyskolene våre virker nå å være helt styrt av overbygninger som Bjerknessenteret (UiB, UiS og UiA m.fl.) og Cicero ved UiO. Endog SINTEF har fått sin «bærekraftsdirektør», som passer på at Statens vedtatte dogme ut fra Klimaloven blir opprettholdt. Og på toppen har vi klimaministeren.