Å velge hverdagen i korona

Den første uken eller mer bare pustet jeg. Mer sjokkert enn redd for pandemien. Så begynte den nye hverdagen å ta form og etterhvert ble det nye det vanlige. Den merkelige tiden, som folk snakker om, var ikke merkelig, men et sett med nye vaner som la seg som et slør over livet.

Jeg jobber som lærer i videregående og kunne ikke treffe elevene og kollegaene mine fysisk på to måneder. Å være isolert fra det fysiske, sosiale skolefellesskapet med rutiner, alminnelige krav og naturlige treff har vært en påkjenning for mange. Jeg uroet meg stadig mer over noen av elevene mine som ikke fant seg til rette i den digitale kommunikasjonen. Skjermen kan binde folk sammen, men bare til et visst punkt. En blank skjerm skaper ikke nærhet og virkeligheten er ikke virtuell. Lyd i et rom, dimensjonene av fysiske mennesker, lukt og bevegelser som ikke forsvinner i klikk. Gjennom vinduene mine hører jeg måkene. Jeg kan ikke klikke dem bort.

Det er det vanskelig å si at pandemien, som andre kriser, fører noe godt med seg. Covid 19-viruset har i slutten av juni ført til over 450 000 dødsfall rundt omkring i verden, arbeidsledighet og sosial elendighet. Her i Norge har i slutten av juni 244 mennesker dødd av korona, over 8700 blitt syke og svært mange vært i karantene eller isolert seg fra andre enn familien og noen få venner. For mange voksne var det slik, og for mange barn og ungdommer. Mange skoleelever i Norge var lite ute og så kun familien og kanskje et par venner i de ukene skolen hold helt stengt. Flere jobbet godt med skolen i ro hjemme. Andre meldte seg ut, både faglig og sosialt.