En verden uten Downs syndrom

Vi er på vei mot en verden uten mennesker med Downs syndrom. Dette er ikke skremselspropaganda, eller en virkelighetsfjern dystopi fra aktivister som advarer mot «sorteringssamfunnet». Det er en realitet. «Moderne medisinsk teknologi brukt i masseundersøkelser av gravide, tilsier at det nesten ikke behøver å bli født mennesker med Downs syndrom i fremtiden,» skriver professor i medisinsk etikk ved NTNU, Berge Solberg, i Nordic Journal of Applied Ethics. Den teknologiske utviklingen gjør det mulig å oppdage Downs syndrom enklere og tidligere. Og mønsteret er det samme overalt: En stadig høyere andel av svangerskapene der det oppdages Downs avbrytes. Resultatet av denne kombinasjonen gir seg selv. «Det du ender opp med er verden uten mennesker med Downs syndrom,» konkluderer Paul Root Wolpe, direktør ved senteret for etikk ved Emory University.

Vi har alltid hatt mennesker med Downs syndrom iblant oss – og det er et gigantisk paradoks dersom Downs-folket skulle forsvinne akkurat nå. Aldri tidligere har det vært bedre å bli født med Downs syndrom. Livsbetingelsene til mennesker med Downs har endret seg dramatisk. Det er noe ganske annet å ha Downs i dag enn for bare noen få tiår siden. På begynnelsen av 1980-tallet var den forventede levealderen for personer med Downs syndrom bare 35 år i Norge. I andre land var den enda lavere. Nå, takket være medisinske fremskritt, er den forventede levealderen nesten doblet, til 60 år. Før døde unge mennesker med Downs av hjerteproblemer og en spesiell form for leukemi. Nå kan helsetjenesten behandle disse sykdommene.

Paradoksalt nok brukes den økte levealderen for mennesker med Downs syndrom som et argument for seleksjon. I BBC-dokumentaren A World Without Downs (2016) foreller en lege at siden mennesker med Downs syndrom nå lever så lenge, blir byrden for familien og samfunnet også ekstra stor.