Olav Øygard
Biskop i Nord-Hålogaland bispedømme
Eiliv A. Larssen kommer i Vårt Land 13. mai med nye påstander om Den norske kirkes dåpsteologi som ikke kan stå uimotsagt.
Noe av det som blir sagt er av en slik karakter at det ikke er fruktbart å gå i diskusjon, som det Larssen skriver om hvordan «prester flest» utfører dåpssamtaler eller i hvor stor grad fadderformaningen i dåpsliturgien blir hørt. At fadderformaningen er vag, slik han sier, er derimot en påstand jeg rett og slett må si at er feil. I fadderformaningen får foreldre og faddere – sammen med resten av kirken – høre at man har fått del i et «hellig ansvar». Det er store og konkrete ord. «Hellig ansvar». Ansvaret blir forklart å være så konkrete og viktige ting som å lære den døpte å be, hjelpe henne til å ta i bruk nattverden og lese i Bibelen og til syvende og sist hjelpe henne å vokse inn i troen. Det er langt fra vagt.
Kan vi vise ydmykhet?
Mange kan nok kjenne en forståelse for Larssens frustrasjon for at det ofte kan være vanskelig for utenforstående å se at dette ansvaret blir fulgt opp. Kirkehistorien er full av fortellinger om hvordan prester og andre gjør seg til dommere over andre menneskers tro- og trosutøvelse. Kanskje kan det lære oss ydmykhet i møte med en slik frustrasjon? Det skjer mye i hjemmene som vi prester ikke får med oss. Heldigvis. Og når vi opplever at mange døpte ikke gjør krav på sin plass i kirken så ofte som vi skulle ønske, kan det kanskje utfordre oss som institusjonalisert kirke til å tenke nytt? Lete etter bedre måter å hjelpe de døpte til å vokse inn i kirken og troen. For det er tross alt ikke bare foreldre og faddere som får del i dette hellige ansvaret. Det er menigheten og hele kirken.
Dåpen er ikke bare et tegn eller et symbol
Larssen hevder videre at kirken har «justert sin teologi om dåpen» og at dåpen har «blitt mer et ritual som garanterer deg evig liv okke som». Dette kobler han sammen med en påstand om at «fortapelsen er avviklet». Samtalen om livets to utganger er spennende og interessant, men ikke noe vi skal ta her og nå, utover å peke på at jeg ikke kan se at Larssen har rett i slike påstander.
Dåpen er et sakrament som gir oss del i frelsen. Derfor har vi i Bispemøtets dåpshefte, Livstegnet, viet et helt kapittel til nettopp frelsen i dåpen. Der sier vi blant annet at dåpen «ikke bare et tegn eller et symbol. Etter vår kirkes tro skaper Gud i dåpen det som tegnet inneholder. Den som døpes, får del i Guds frelseshandling» og at dåpen er «et bad som renser fra syndens skyld» noe som «gjelder hele livet». Videre skriver vi at dåpen «frigjør fra synden, døden og djevelen» noe som «innebærer å få del i et nytt liv, det Bibelen kaller evig liv. Det evige livet handler ikke bare om et liv etter døden, men er noe vi får del i allerede her og nå i dette livet. Dette er en ny fødsel»
Dåpsteologien står fast
Vi skriver også om hvordan dåpsløftet kan forstås i møte med egen og andres synd i livet, hvordan dåpen setter oss inn i kirkens felleskap med hverandre og med Gud, og vi er inne på at selv om vi ser dåp som nødvendig for frelse, tror vi ikke Gud er bundet av dåpen. Gud er større, men som vi skriver: «Gud har bundet sin kirke til å døpe og forkynne frelsens evangelium knyttet til dåpen». Jeg velger å sitere mye for å vise at dette er klassisk, luthersk dåpsteologi. Den norske kirkes dåpsteologi står fast!
LES MER OM DÅPSDEBATTEN:
• Eiliv A. Larssen: Kirkens «newspeak» om dåpen blir mer og mer umulig for meg
• Biskop Øygard: Jeg tror og håper Eiliv A. Larssen vil finne at «Livstegnet» svarer til hans ønsker
