Verdidebatt

Prestene kan ikke ta ansvaret for smittevern

Under denne krisen har velvillige ansatte i kirken strukket seg langt utover det som kan forventes, og hvor arbeidsmiljølovens intensjon nødvendigvis ikke har blitt oppfylt. Før kirkene åpnes må ansvaret for smittevern legges på arbeidsgiver.

Maria Paulsen Skjerdingstad

Hovedverneombud for ansatte i Oslo bispedømme og Sokneprest i Tonsen menighet, Groruddalen prosti

Hvorfor holder kirkene fortsatt stengt, spør Marius Timmann Mjaaland i et innlegg i Vårt Land. Jeg har lyst til å spørre tilbake om Mjaaland virkelig tror at beredskapsstabene rundt om i landets bispedømmer og i kirkerådet ikke jobber for en gjenåpning av kirkene?

Som hovedverneombud i Oslo bispedømme, et bispedømme som dekker tre av landets kommuner som er hardest rammet av det pågående koronautbruddet, er jeg takknemlig for at det ser ut til at gjenåpningene av kirkene vil skje gradvis og kontrollert, og i samråd med helsemyndighetene. Fredag 24. april kom meldingen om at KA er i ferd med å utarbeide en bransjestandard for smitterenhold. Dette er et viktig arbeid som må være på plass før vi igjen kan samles til gudstjenester i våre kirker.

Frustrerte prester med hjemmekontor

eg er ikke uenig med Mjaaland når han peker på at kirken mangler noe vesentlig når den er fysisk stengt og at all verdens nettilbud ikke kan erstatte det å være sammen som menighet. Vi lengter alle etter den dagen vi igjen skal være sammen. Men om vi er klar til det 10. mai, det vet jeg ikke. Det henger sammen med hvordan det har vært å være arbeidstaker i kirken fra 12. mars 2020

Som verneombud er mitt ansvar å ha fokus på at prestene og alle andre ansatte i kirken er vanlige arbeidstakere som har krav på et trygt og forsvarlig arbeidsmiljø i henhold til arbeidsmiljøloven. 12. mars stengte Norge og mange arbeidstakere etablerte hjemmekontor. Også mange arbeidstakere i kirken. Men de fleste kirkelige ansatte i Oslo bispedømmet har ikke fått tilgjengelig utstyr fra arbeidsgiver, men har måttet bruke privat datautstyr. Jeg har fått meldinger om frustrerte prester med hjemmekontor som har måttet dele sin private pc med barn som har hjemmeskole og om andre som ikke har kunnet delta på digitale møter fordi de ikke har hatt kameratilgang på sin pc. Jeg vet ikke om så mange andre virksomheter hvor dette har vært tilfelle den siste måneden. Grunnen til at det har vært mulig med hjemmekontor for så mange ansatte i kirken, handler først og fremst om velvillige ansatte og ikke nødvendigvis om tilrettelegging fra arbeidsgiver.

LES OGSÅ: Tomm Kristiansen hyller nettgudstjenester: Nå fyller kirka fotballstadioner

Holdes presten ansvarlig hvis smitte sprer seg?

Hva har hjemmekontor å gjøre med gjenåpning av kirker? Dette er en del av det store bildet og som viser hvordan kirken har rigget seg til i en krisesituasjon; velvillige ansatte som strekker seg langt utover det som kan forventes og hvor arbeidsmiljølovens intensjon nødvendigvis ikke har blitt oppfylt. Lovens formål er blant annet å sikre et arbeidsmiljø «med en velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utvikling i samfunnet.» Fra og med 12. mars 2020 er en «velferdsmessig standard» mulighet for hjemmekontor med dertil egnet utstyr.

Under hele smitteutbruddet har det også vært restriksjoner på hvordan vi prester skal møte mennesker til kasualiasamtaler. Vi har blitt bedt om å gjennomføre flest mulig samtaler digitalt, men det har også vært åpning for å ha fysiske samtaler (som det nå heter etter 12. mars). Etter jeg som prest har hatt en fysisk samtale, må jeg ikle meg plasthansker og foreta en smittevask; vaske over bordflater, armlener og dørhåndtak for at smittevern skal ivaretas. Det kan kanskje forventes av meg som arbeidstaker at jeg gjør dette, men jeg kjenner på en usikkerhet om jeg gjør det godt nok. Hvis det i etterkant kan spores smitte til den samtale jeg hadde, er det da jeg som stilles ansvarlig for at smittevernet ikke har vært godt nok?

Ikke nok renholdsressurser

Den siste uka har beredskapsstaben i Oslo bispedømme gitt grønt lys for åpne kirker og flere fysiske samtaler under forutsetning av at smittevern overholdes. Samtidig med denne etterlengtede beskjeden kommer det melding fra Oslo kirkelig fellesråd om at det ikke er ressurser til renhold utover det vanlige. Ansvaret for smitterenhold i forkant og etter samlinger som ikke går under kategorien kirkelige handlinger, skyves over til menighetsråd og ansatte. Det er et stort ansvar. Og slik jeg ser det; en stor del av ansvaret for et trygt og forsvarlig arbeidsmiljø blir lagt på den enkelte arbeidstaker. Et ansvar som etter loven ligger hos arbeidsgiver. Rundt omkring i de forskjellige lokalstaber i menighetene vil det si at dette ansvaret ligger hos fellesrådene, som er hovedarbeidsgivere og har samordningsansvar for HMS-arbeidet mellom arbeidsgiverlinjene.

Ansvaret må flyttes til arbeidsgiver

Mitt håp er at KAs bransjeveileder skal tydeliggjøre at fellesråd ikke kan slippe unna med at det ikke er resurser for renhold utover det vanlige. Smittevern krever renhold utover det vanlige. Ansvaret for smittevern kan ikke legges til velvillige ansatte som allerede har strukket seg langt. Ansvaret for smittevern for de ansatte kan ikke legges til den frivillige rådsstrukturen i den enkelte menighet.

LES MER:

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt