En livline i restriksjonens tid

Hvordan kan vi forholde oss til praktisk teologi når alle instanser forteller oss at kirken skal holde stengt og befolkningen bli hjemme? Vi kan velge nye måter å kommunisere på, og samtidig kan vi lære av kirkens historie. Kirken har nemlig håndtert pandemier i 2000 år.

Publisert Sist oppdatert

Plutselig står menneskeheten ansikt til ansikt med en pandemi der ingen vaksine eller noen antibiotika ser ut til å komme oss til unnsetning, foreløpig. Da er det ikke bare frykten som kan komme til overflaten, men også erkjennelsen av at våre erfaringer er underernært. For hvor finner vi håndfaste historier om hvordan verden har kommet seg gjennom dette tidligere? For kirken vil det være relevant å se til den kristne tradisjon og børste støvet av den særegne tilnærmingen til pandemier kirken selv har brukt gjennom tidene.

Aller først bør vi raskt feie for egen dør. Det er umulig å gå gjennom 2000 års historie uten å måtte innrømme feil! Frykt og maktmisbruk, mangel på kunnskap og overskudd av overtro blant kirkens egne har stengt evangeliet og diakonien ute fra kirkens budskap i møte med pest, pandemi og epidemi, også i møte med dens offer. Dette skjer fremdeles. Å gå nærmere inn på dette faller utenfor denne kronikkens budskap, men aktualiserer samtidig hovedmomentet: Å framheve kirken som bærere av evangeliets budskap, også i møte med pandemi.

Jeg er ikke den eneste som prøver å kombinere hjemmekontor med stengte barnehager. Mine perspektiver ble positivt utvidet da jeg kom over en lengre artikkel av amerikaneren Lyman Stone. Han bor i Hong Kong der han er stipendiat ved Institute for Family Studies og rådgiver ved konsulentfirmaet Demographic Intelligence. Hans artikkel fra 13.3 er å lese på www.foreignpolicy.com. Min tekst tar i det følgende utgangspunkt i Stones artikkel, med noen personlige kommentarer til slutt.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP

Powered by Labrador CMS