Å dele det gode, om nødvendig med ord. Svar til Marita Bjørke Ådland

Vi er et samfunn i krise. Behovene for omsorg og hjelp øker fra dag til dag, og det er mange som sliter nå. I en slik tid må det prioriteres. Både kirker og organisasjoner utfordres til å finne nye arbeidsformer og kommunikasjonsformer.

I en tid med stor oppmerksomhet på hvordan kirken kan nå ut med gudstjenester og andakter, der personlige hilsener fra prester på nettet øker i omfang fra dag til dag, har jeg tillatt meg å utfordre kirken til å prioritere det som er aller viktigst: Å dele det gode, om nødvendig med ord, men først og fremst med omsorgens klare språk. Det ene utelukker selvfølgelig ikke det andre, men valg og vektlegging skaper avtrykk i det offentlige rom som påvirker folks oppfatning av hva kirken nå synes å være mest opptatt av.

(At Vårt Land for øvrig velger å legge inn sin egenformulerte ingress i et innlegg slik at det fremkommer skarpere enn originalen er for øvrig noe jeg gjør meg noen refleksjoner rundt. "Tone ned savn etter gudstjenester" var ikke mine ord, men Vårt Land sine.)