Biskopene blir gallionsfigurer

Magne Lerø

Redaktør og forfatter

Biskopene er de mest erfarne, intelligente, motiverte og dedikerte medarbeiderne Den norske kirke har. Ikke nok med det. De har fått jobben etter å ha vært igjennom den mest omfattende ansettelsesprosessen som finnes i vårt samfunn.

Hjerte, nyrer og CV er gransket, de er vurdert på ryktebørsen, i menighetsråd, hos presteskapet, hos sprenglærde professorer og av de andre biskopene. De er utvalgt, nominerte, veid og innstilt. Den som blir biskop, har legitimitet i bøtter og spann.

Når noen skal dras igjennom en så omfattende prosess, skulle en tro det var fordi de skal innta en posisjon med makt og stor innflytelse. Slik er det ikke lenger.

Biskopene strippes for makt

Historisk sett har biskopene, hos oss som i andre lands kirker, vært mektige sjefer. Holder et kirkesamfunn seg først med biskoper, er de gjerne mer enn gallionsfigurer i all sitt bispeskrud. De har beslutningsmakt og er sentrale personer i kirkestyret.

Men etter hvert som Den norske kirke er blitt selvstendig i forholdet til staten, har de bygget opp et demokrati der biskopene strippes for makt og innflytelse under marsjen. Den norske kirke utreder for tiden hva de skal bruke biskopene til utover å la de gå i prosesjon, tale, messe og uttale seg på vegne av kirken.

Ikke plass til biskopene i den nye demokratiske modellen

Det diskuteres om de skal fratas stemmeretten i Kirkemøtet slik at det øverste organet kun består av de valgte medlemmer av bispedømmerådene. Det er også på tale å frata bispemøtet anledning til å legge saker fram for Kirkemøtet. Kirkerådet vil være det saksforberedende organ for kirkens øverste organ. Bispemøtet ser for seg at de kan ha det avgjørende ordet i liturgisaker. Men det vil den store flokken i Kirkemøtet selv ha hånd om.

Det er egentlig ikke plass til biskopene i den demokratiske modellen som rulles ut. De blir hengende på utsiden med såkalt tilsynsansvar. De er imidlertid ikke tenkt at de skal gis myndighet slik for eksempel Mattilsynet og Arbeidstilsynet har. Tanken er at biskopene bare skal kunne si hva de mener. Det blir opp til den som har arbeidsgiveransvaret å fatte avgjørelser.

LES OGSÅ: Fykse Tveit ansatt som ny preses i Den norske kirke: – Det er store sko å fylle

Blir overbetalte rådgivere

Det vurderes om ansettelsen av prester skal flyttes ut av bispedømmet og til større prostier. I så fall fratas biskopene all innflytelse over ansettelsene som i dag skjer i bispedømmerådet der de er medlem. Biskopene skal få mindre å si, byråkratene mer.

Biskopene kan selvsagt farte rundt på visitaser, forkynne og holde foredrag, men så lenge de henger på siden av beslutningsstrukturen, vil de få stadig mindre innflytelse. De som en gang var sjefer, er i ferd med å ende opp som overbetalte rådgivere i det stadig mer omseggripende kirkedemokratiet.

Biskopene er de skarpeste knivene i kirkeskuffen, de beste lederne kirken har. Kirken bør ikke ta seg råd til å holde seg med ett sett seremonimester og ett sett med sjefer. Det er sløsing med ressursene å ikke la biskopene være sjefer med stor beslutningsmyndighet over saker, penger og personell.

La biskopene få bestemme mer

Det betyr at biskopene må fri seg fra en antikvarisk embetsmanns- og embetstenkning. En biskop må være en sjef, men ikke i fri dressur. Biskopens myndighet må forankres i de beslutningsfora et kirkesamfunn utvikler.

Den norske kirke er på villspor med å føre alle mulige slags saker opp til Kirkemøtet. La biskopene og bispemøtet få bestemme mer. La biskopene bli daglig ledere i bispedømmet med en stiftsdirektør ved sin side som holder orden på papirer og saker. Slik rektor er øverste leder for et universitet, bør biskopen være øverste leder i bispedømmet.

Personalpolitisk steinalder

Biskopen kan foreta alle ansettelser etter innstilling fra menighetsråd og partssammensatt utvalg. Er det uenighet, kan ansettelsen legges fram for bispedømmerådet.

Gjør biskopen til bispedømmets fremste strateg og øverste leder med beslutningsmyndighet, men på grunnlag av strategi og planer vedtatt av bispedømmerådet. Kast inndelingen i prester, vigslede stillinger og øvrige ansatte på skraphaugen. Å gradere ansatte slik Den norske kirke gjør i dag, vitner om at man fortsatt befinner seg i en personalpolitisk steinalder. Gi biskopene samme ansvar for alle ansatte, men fordi biskopene er kirkens fremste teologer, bør de bruke mest tid med prestene.

God ressursutnyttelse

Å opptre med en embetslinje og en rådslinje i kirkestyret, hører fortiden til. Både biskoper og prester må underordne seg kirkelige råd som er valgt på demokratisk vis. Men ikke når det gjelder forkynnelse. Den som er ordinert, kan forkynne fritt. Ikke engang en biskop skal kunne frata en prest retten til å tolke Bibelen uten en omfattende prosess som baserer seg både på ytringsfrihetens og ordinasjonens rettigheter.

Den norske kirke kommer til å påføre seg selv drukningsfornemmelser av saksbehandling og demokratiske prosesser om de ikke vil delegere større beslutningsmyndighet til biskoper og menighetsråd.

Det er biskopene og menighetene som står i fare for å få redusert innflytelse der demokratiseringen og den såkalte profesjonaliseringen ruller fram. Å styrke det lokale selvstyret og å bruke biskopene effektivt, er avgjørende for å stimulere til vekst og god ressursutnyttelse i kirken.

Biskopene sitter for lenge

Til slutt: Før en blir biskop bør en få et intensivkurs i å holde fingrene fra fatet i saker en har ansvar for, men for lite greie på. Vi trenger økonomer og andre eksperter i kirkeledelsen som gis stort lederansvar.

Og biskopene bør gi seg når de fyller 65 år og bli prostiprester. I dag sitter noen av dem for lenge og har ikke den spenst og trøkk som en toppleder bør ha. Men som rådgiver og ambulerende prostiprester, vil de være gull verd for menighetene.

LES MER:

[ Biskoper stiller opp for kirkeasyl-familie i både nord og sør ]

[ Frp-politiker: «Den norske kirke ekskluderer med venstreradikal retorikk og islamflørt» ]

[ Leder av Åpen folkekirke i Nord-Hålogaland: «Det biskopen har gjort er en oppskrift på splittelse» ]