Verdidebatt

30 år siden overgrepene mot kristne armenere

I år er det 30 år siden «The Black January» i Aserbajdsjan, der tusenvis av kristne armenere ble utsatt for vold og forfølgelse. Dette er historien til én av dem.

Egil Sjaastad

Dosent emeritus ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole

I januarmåneden som vi nettopp har lagt bak oss, markerte armenere over hele verden at det har gått 30 år siden de grusomme overgrepene i Aserbadsjan.

Min kone Jorunn og jeg har flere ganger besøkt ledere for Bibelleseringen i Armenia, i fjor også i enklaven Nagorno Karabakh i det sørøstlige Kaukasus. Majoriteten av befolkningen her er etniske armenere. Her ble vi kjent med Grigory Safaryan. Han tilhører lekmannsbevegelsen innen Den armenske kirken og er en av dem som opplevde overgrepene. Hans dramatiske historie fra barneårene avspeiler erfaringer som titusener av armenere har.

Barndom i Baku

Grigori Safaryan vokste opp i det armenske miljøet i Baku ved Det kaspiske hav. Her sparket han fotball, lekte på stranden, og her hadde han sine første skoleår. Vitebegjærlig – og passe vilter. Aserbajdsjanerne flest var muslimer av tyrkisk hærkomst. Men verken islam eller kristendom hadde noen plass i undervisningen på skolen, for Grigori vokste opp i Sovjettiden.

Gutten fikk i oppveksten høre bruddstykker av armenernes historie. Mor og far skildret ikke detaljer. Men han visste at 1,5 millioner armenere i Anatolia (et armensk territorium vest i Tyrkia) ble utryddet mellom 1915 og 1921. Han kjente noen av flyktningenes historier. Bakgrunnen forsto han ennå lite av: At «ungtyrkerne» som rådde i Tyrkia, var blitt radikaliserte og ville rense landet for armenere.

Husker klimaforandringen godt

I Sovjettiden, like etter folkemordet, ble enklaven Nagorno Karabakh løsrevet fra Armenia. Enklaven hadde overveiende armensk befolkning, men Lenin og Stalin ga den til Aserbajdsjan i 1921.

Nå, 75 år etter, var Gorbatsjov blitt president i Sovjetunionen. Med ham lettet trykket. Armenerne i Karabakh ville utnytte situasjonen. De ønsket å bli forent med Armenia og hindre fortsatt undertrykkelse fra Bakus side. Dette kom til uttrykk i et vedtak i enklaven allerede i 1988.

Grigori husker godt den «klimaforandringen» som dette skapte. Situasjonen ble anspent. Han merket det på de voksne. Armenerne representerte en gammel, kristen kultur. Men den aserbajdsjanske bevegelsen Nasjonal Front hadde en uhyggens retorikk: «Armenerne skal ikke få ta Karabakh.» «Død over armenerne.»

Lot aggresjonen få fritt løp

Grigori forteller villig om det som skjedde, opplevelser som har fulgt ham gjennom hele livet. Det begynte i nabobyen Sumgait i februar 1988. Ytterliggående krefter lot aggresjonen få fritt løp. Her var brutale nattlige overfall. Kvinner ble voldtatt. Noen fikk brystene skåret av. Gravide kvinner lå henslengt med magen oppkuttet. Ofte skjedde overgrepene foran øynene på fedre og ektemenn. Myndighetene grep ikke inn. Pogromene i Sumgait skapte angst i armenske hjem over hele Aserbajdsjan.

Grusomme meldinger nådde Baku der Grigori bodde. Tiden som fulgte ble mer og mer anspent. 10–11-åringen skjønte hva mor og far tenkte. I en hviskende stund hørte han far fortelle mor hvorfor han kjøpte inn så mye bensin. «Hvis det samme skulle skje her i Baku, ville far sette oss alle i brann før vi rakk å bli torturert og drept», forteller han.

LES OGSÅ: To nordmenn står høyt i kurs i Armenia: Fridtjof Nansen og Bodil Biørn

Ingen trygge armenere

En massiv utvandring begynte. Ingen av de langt over 200.000 armenere i landet kjente seg trygge. Grigori husker smerten i familien da de dro fra hus og hjem. «Vi mistet alt, men vi overlevde.» Han skjønte nå litt mer av hva de måtte gjennomgå, de som tre-fire generasjoner tidligere flyktet østover under folkemordet i Tyrkia (selv om det var enda verre). Og han merket de voksne flyktningenes uro for de titusener armenere som ennå var igjen i Baku i januar 1990. For de hørte rystende historier:

«Aggresjonen mot den armenske befolkningen ble verre dag for dag. Store grupper armert med kniver og slegger stanset busser og tog. De sjekket dokumenter, identifiserte armenere, slo og ydmyket dem. Onkel Radik var en av dem. Han ble så sterkt torturert at det sto om livet.»

Dette var «The Black January» 1990. De sovjetiske myndighetene grep inn mot overgrepene først etter flere dager. Det hører også med til bildet at over 200.000 aserbajdsjanere forlot Armenia og Nagorno Karabakh. De fikk med seg all sin eiendom.

Ble nå alt bra i Armenia? Nei.

Sorgen rammet hjemmene

I 1991 brøt det ut åpen krig. Armenske soldater ble beordret til Karabakh for å hindre at enklaven skulle erobres av Aserbajdsjan. Armenias fiender stengte grensene for all innførsel. Bilene måtte stå. Butikkene var tomme. Strømmen var borte. Vintrene var kalde, varmeovnene fungerte ikke. Stadig kom det meldinger om falne soldater. Sorgen rammet hjemmene.

Det var i denne tiden Grigori lærte å kjenne «Brorskapet», vekkelsen innen kirken. Vekkelsen ble i disse årene avgjørende for mange i Armenia. Han kom til tro som 13-åring og ble døpt i Etchmiadsin.

I dag lever Grigori i Nagorno Karabakh. Her fant han «en vakker jente hvis skjønnhet kom innenfra». Og hun delte vekkelsesfolkets tro og livsstil. De er begge optimistiske og fulle av engasjement. Men de bærer arr fra barneårene.

LES MER:

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt