Kirkevalg: Avsluttende bemerkninger til Grønvik

Hans første innlegg sies å ha vært «… en reaksjon på at Åpen folkekirke nå frir til Stortinget for å binde kirken til en valgteknisk løsning før den har drøftet både ordning og valg». I det han selv omtaler er en karikert formulering, legges følgende i munnen på ledelsen i Åpen folkekirke: «Det er moro å ha makt. Kan dere ikke være så snille å velge oss en gang til.» Dette avstedkommer fire kommentarer:

1. Partier fra sidelinjen: Jeg tror partier er kommet for å bli. Men for å parafrasere stortingspresident Hambro: Enhver sokneprest må stå fritt til å kjempe mot de vindmøller han ønsker. (Se også pkt 4, under.)

2. Bredde: Dersom man i tillegg til partier opprettholder ordningen med lister som frembringes gjennom bispedømmenes nominasjonskomiteer, er ikke hovedproblemet bredden ved disse listene. Hovedproblemet er at ikke-partier utnytter denne ordningen til å motvirke den bredden disse listene skal gjenspeile. Ved siste valg var det slik at i de bispedømmer hvor Frimodig kirke anbefalte mer enn en enkelt kandidat, kom nesten alle de anbefalte inn. Velgere som trodde de kunne nå fram med å kumulere andre kandidater, hadde svært liten sjanse til å nå fram, men ved å bruke lista, bidro de til flere mandater til lista. Det er dette jeg har kalt en pervers effekt – disse velgerne bidrar til det stikk motsatte av det de ønsker. Kirkerådets administrasjon ville i sin informasjon om valget ikke gjøre oppmerksom på denne mekanismen, som var behandlet i evalueringsrapporten fra forrige valg. Hva skal man med evalueringer hvis de ikke brukes i aktiv informasjon til velgerne? I tre bispedømmer anbefalte ikke de frimodige åpent. I to av disse var det enkelt å få vite hvem som var anbefalt; i Oslo besvarte man ikke henvendelser fra meg (men jeg tror jeg vet hvem dere var).