Bønn er ikke farlig

Men er det virkelig sånn? Hva forteller Bibelen oss om bønn? Bør vi ikke lytte til erfaringene fra mennesker som har opplevd at Gud ikke bare er taus, men også taler, handler og er nær? Bønnen er så langt fra et ekkokammer hvor vi formes av eget tankespinn og "input = output". Når vi ber, åpner vi oss for Gud slik vi er og med det vi har på hjertet. Men samtidig forvandles vi. Og ikke minst inviterer vi en god Gud til å gripe inn der våre ressurser har kommet til sin slutt - lik en Maria i bryllupet i Kana.

Jeg tror vi hadde blitt forundret om vi i et glimt fikk se hvor mange aktive handlinger som har sprunget fram av tillitsfull og frimodig bønn til Gud, der noen gjennom bønnen fikk oppdage seg selv som svar på egen bønn. Og minst like forundret ville vi kanskje blitt av å se alle de svar fra Gud som ikke kom via et annet menneske, men rett fra Guds hånd. Fremfor alt tror jeg glimtet ville vist oss at Gud alltid kommer nær til dem som søker hans ansikt. Og der er ingen bønner farlige, for i møte med ham forvandles vi, samme hva som i første omgang drev oss til å be. De gamle lærer oss dessuten at bønn ikke står som handlingens motsvar, men hører sammen med den, i et Ora et labora.

På bordet foran meg har Bonhoeffers lille bok om bønn fått ligge i fred alldeles for lenge, men en assosiasjon får meg til å slå opp ved bokmerket. Der skriver han: "For mange kristne er det påfallende hvor ofte bønnen om liv og lykke møter oss i Salmenes bok. For mange vokser den usunne tanke frem av å se på Jesu kors, at det skulle være som om livet og Guds synlige, jordiske velsignelser i seg selv var tvilsomme og i hvert fall ikke ønskelige goder. Derfor kaller de disse bønnene i Salmenes bok for et ufullkomment begynnelsesstadium som hører hjemme i Det gamle testamentet. I Det nye testamentet skulle slike ting være overvunnet. Men dermed vil de være mer åndelig enn Gud selv.