Sigrid Marie E. Refsum
Sangtekstforfatter
Jeg sitter på Rørosbanen. Det var på denne togstrekningen Åsta-ulykken skjedde for tjue år siden. Vi kjører gjennom trange daler. Ingen her ombord virker preget av redsel for at en slik tragedie skal skje igjen. Og det er godt. Livet går videre. Vi stoler på at sikkerhetsforanstaltningene er oppdatert og justert, og tar det for gitt at vi når dit vi skal innen rimelig tid. Det er det som er normalt. Det tutes stadig, som en del av sikkerhetsrutinene.
Å stanse et lokomotiv
Altså er det mulig å fortsette på samme spor. Det som gikk galt i år 2000 var at signaler om motgående tog ikke nådde fram. Lokomotivførerne rakk ikke å bremse opp før kollisjonen var skjedd. Mange mennesker omkom.
Jeg tenker på hvor mye krefter som skal til for å stanse et lokomotiv. Det er lett å overføre dette til hva som kreves for å endre store planer. Ja, det koster å stanse. Det er sjelden at et storslagent bryllup blir avlyst. Vanligere er det med skilsmisser kort tid etterpå. Det er inntrykket. Når mange er involvert og mobilisert sier ofte skamfølelsen at «the show must go on». Kanskje vi hadde beholdt flere av våre kunstnersjeler og artister om de hadde fått lov til å stoppe og ikke var blitt presset utover sine grenser av et stort menasjeri. Å ikke stoppe kan være selvdestruktivt, eller ødeleggende for andre. Derfor gjelder det å være ekstra lydhør når det ropes stopp.
LES OGSÅ: Nytt forskningsprosjekt etter 22. juli: – Fremdeles mange som sliter
Riveplaner
Y-blokka kan ses som et symbol for overlevelse og oppbygging av landet vårt. Derfor vil jeg ha en slutt på riveplanene. All respekt for dere som må omgjøre dem. Jeg bare håper at dere en gang skal innse at det var verdt å stanse og lytte til fagmiljøer og andre engasjerte. At både dere og landet vårt hadde vunnet på å la Y-blokka stå.
LES OGSÅ: For åtte år siden la domprosten ned den første rosen. Nå har smeder meisla ut sorgen etter 22. juli