Verdidebatt

En ureturnerbar beslutning

Jeg hopper av KrF-båten. I fart. Kapteinen tar neppe U-sving for å plukke opp de som hopper av. Han har en plass å passe i regattaen.

Irene Solli

Tidligere nestleder i Agder KrF

Jeg ble spurt om å bli med i Kristiansand KrF i 2004. De trengte en ung dame under 50 år. Jeg var ikke fylt 35 engang. I KrF er det en intern vits at du kan være ung og lovende lenge. I hvert fall ung. Jeg ble med. Jeg hoppet om bord i KrF-båten. Fikk tillit. I lokallaget. I politikken. Engasjementet var tent – og det har brent siden.

15 år senere, mange ulike verv i lokallag, fylket, KrF Kvinner, møter i sentralsstyret og landsstyret, landsmøter, konferanser, oppturer og nedturer, interne drakamper, ros og ris, veivalg og regjeringsdeltakelse, har jeg kommet til et punkt hvor jeg må gjøre opp status.

Er engasjementet der fortsatt? Vil jeg være med å blø for drakta? Sitter jeg stille i båten og bidrar bra til kursen, eller blir jeg sjøsyk og må av?

• LES MER: Sentral KrFer melder seg ut: – Ikke en beslutning jeg har søkt og ønsket

Viktigere målestokker

Året har gitt meg disse spørsmålene stadig vekk. Nå venter partiet på svar om jeg kan ønske å stille til gjenvalg som nestleder i Agder KrF. Slike spørsmål fortjener grundig betenkning og grundige svar.

Regjeringssamarbeidet har gitt oss noen gjennomslag, ja. Og det sies vi oppfyller i forhold til Granavold-plattformen. At det må være målestokken på suksess eller ikke.

Jeg klarer ikke være enig i at det skal være eneste målestokken. For meg betyr det mer at vi er med på å gjøre landet og byene våre til et godt sted å leve. At debatten og retorikken er med på å bryte ned forskjeller mellom folk, istedenfor å skape fronter og fiendebilder. At vi er radikale i våre beslutninger slik at vi ser avgjørende bevegelse i kjernesaker som fattigdomsbekjempelse, miljø og flyktningepolitikk. At vi er med å styre i en retning, ikke at vi vinner en sak der og en sak her.

Svaret lar vente på seg

Retningsvalget er ikke en del av vurderingen. Det var en beslutning der og da. Og det ble bedyret fra Ropstad og hans tilhengere at det ikke var en kamp om partiets sjel. Politikken er den samme. Partiet er ikke blitt flyttet på. Dessuten har ledere kommet og gått før. Det har aldri vært en grunn for at jeg har følt at partiet eller posisjonen har blitt endret.

Men dette siste året har utfordret denne påstanden en rekke ganger.

Har partiets nye leder og ledelse en strategi for å faktisk endre partiets ståsted? Eller enda verre – har de ikke en strategi, men velger å kjøre saker og utspill som steg for steg flytter partiet, til vi til slutt er kommet dit de egentlig ønsker?

Jeg har utfordret ledelsen på å avklare hva som er og skal være vårt definerte ståsted. Det enkle svaret, «Ja, vi er et sentrumsparti», har latt vente på seg.

• LES OGSÅ: Melder seg ut av KrF etter partiets nei til forbud mot konverteringsterapi

Behov for å kaste meg av KrF-båten

Partilederen vår har hatt en rekke utspill i media gjennom høsten, som bærer tydelig preg av nyorientering i forhold til det tidligere ledere har frontet: Fokuset på «Kristelig» har blir større og viktigere enn fokuset på «Folkelig». Veien fra Ropstads retorikk og til det som i kristne, karismatiske miljøer gjerne omtales som «åndskamp», er ikke lang. Det er en retorikk som lett forstås i disse miljøene, og ønsket effekt er ofte raskt innen rekkevidde. Men i politisk sammenheng er det en ganske skremmende vei å bevege seg inn på.

Bevisst eller ubevisst strategi. Jeg har uansett fått behov for å kaste meg av KrF-båten. I fart. Kapteinen tar ikke en U-sving for å plukke opp de som hopper av. Han har en plass å passe i regattaen. Han har dessuten sagt den naturlige avskallingen er verdt det.

Der glapp det for meg

Som forklart over har utspill, saker og endringer det siste året blitt avgjørende. To saker skiller seg klart ut. Homoterapi-saken og den såkalte «Stålsett-saken». Fokus og trykk i disse to sakene står i grell kontrast til hverandre. For meg har de også blitt en indikator på hvordan KrFs ledelse og stortingsgruppe velger å fremstille partiet.

I Stålsett-saken, der vi hadde en glitrende mulighet til å vise en rå og radikal vilje for nestekjærlighet og menneskeverd – velger partiets ledelse og stortingsgruppe å fire flagget og klatre ned fra barrikadene og argumentere med at det blir så trøblete i regjeringa. Vi må bruke innestemme. Nei, da var det viktigere å være skikkelig stålsatte i homoterapisaken.

Der glapp det for meg. Jeg dro til Malta en uke før jul. Sammen med andre frivillige skulle jeg gjøre praktisk arbeid i flyktningeleirer der. Jeg ville bruke uka til å tenke gjennom om min beslutning var endelig.

Det er den. Så da KrF-jubelen brøt løs for engangsamnestiet, startet min utmeldelse.

Mistet troen

Engangsamnestiet er bra for dem det gjelder. Men det er ikke nok. Når vil KrF skru på lyden igjen for alle de andre? Når det passer regjeringspartnerne? Når det passer grunnfjellet? Når oppslutningen øker?

Jeg vet ikke.

Dessverre har jeg mistet troen på at partiet selv vet. Jeg har dessverre mistet troen på at partiet ønsker å fremstå som et radikalt og offensivt parti på vegne av de som trenger politikere mest. Jeg tror partiet ikke lenger ønsker å gjøre døren høy og porten vid. Jeg ser en ledelse som styrker sin profil inn mot det kristenkonservative velgersegmentet i landet vårt. Der kan de holde på plassen i regattaen.

Det ønsker jeg den nye ledelsen i KrF lykke til med. Den reisen blir ikke jeg med på.

Kall meg gjerne ureturnerbar.

LES MER:

Tidligere sentralstyremedlem melder seg ut av KrF: – Jeg ville ikke stemt på denne regjeringen

Profilert, lokal KrF-topp melder seg ut av partiet

Nestleiar i KrFU melder seg ut av KrF

Flere trekker seg og melder seg ut av KrF: – Kan ikke lenger identifisere meg med partiet

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt