Sannheten får vi kanskje aldri. Men vi kan ikke slutte å lete.

Mona K. Haug

Frilansjournalist

Som ung journaliststudent fulgte jeg Baneheia-saken gjennom media. Deretter tenkte jeg ikke så mye mer på den. I mange år. Så begynte noe å skurre. Hvorfor søkte Viggo Kristiansen hele tiden om å få saken sin gjenopptatt? Hvorfor kunne han ikke bare tilstå, ta straffen sin og gi de pårørende fred? Bjørn Olav Jahrs bok «Drapene i Baneheia» fikk det til å skurre enda mer og ledet til mange nye spørsmål. Spørsmål jeg skulle ønske mediene hadde undersøkt nærmere.

Rettssikkerheten i Norge

Så begynte samboeren min å engasjere seg i saken. Etter en stund ble han en del av det frivillige nettverket rundt Kristiansens advokat. Som følge av dette fikk jeg mye mer informasjon om saken. Det har skremt meg skikkelig og gitt meg mistanke om at noe er galt. Og det handler om mye mer enn Baneheia-saken.

Plutselig bekymrer jeg meg for den generelle rettssikkerheten i Norge. For politiets arbeidsmetoder, statsadvokatens måte å føre rettssaker på og om gjenopptakelseskommisjonen fungerer som det var tenkt. For meg handler saken nå om alle tiltalte og hvilke rettigheter og muligheter de har både før, under og etter rettssaken dersom de blir feilaktig tiltalt eller dømt.

Grunn til å undersøke nærmere

Denne uka skulle gjenopptakelseskommisjonen vurdere Kristiansens sak på nytt. En mann som helt siden han ble pågrepet har nektet å ha noe med saken å gjøre og som ikke vil ut av fengselet før han er frifunnet. Tenk om han forteller sannheten? Så ble saken utsatt, igjen. I et brev til kommisjonen får den sterk kritikk både for tidsbruken og saksbehandlingen.

Igjen er saken i medias søkelys. På høy tid, vil jeg påstå, selv om omtalen også er vond for mange, særlig de berørte foreldrene. Ifølge Elise Kruse i Vårt Land har det vært ubehagelig for mange å høre podkasten «Baneheia», som hun mener presenterer Kristiansens historie ganske uimotsagt, ettersom politi og påtalemyndighet har sagt nei til å medvirke før kommisjonen har konkludert. Hanne Kristin Rohde mener podkasten burde vært skrinlagt når man ikke fikk alle aktørene i tale (Klassekampen). Dette kan høres ut som gode konklusjoner. Jeg mener imidlertid at media ikke kan la være å undersøke eller omtale saker selv om noen av partene ikke ønsker å bidra. Snarere tvert imot. Da kan det være ekstra grunn til å undersøke nærmere.

For varsomme medier

Politi og påtalemakt har for eksempel gjort ting i denne saken de kan være interessert i å unngå fokus på og deltatt svært aktivt med prosedering i gjenopptakelsessaken, til tross for at de skal ha en tilbaketrukket rolle. Politiet har også gitt informasjon til aktører i media under hånden, skal vi tro podkasten. Som journalist lurer jeg på hvorfor noen har latt så sentrale og profesjonelle parter få påvirke redaksjonelle avgjørelser anonymt og uten at det har blitt satt søkelys på.

Hvorfor skal offentligheten være tilskuere i akkurat denne sannhetsjakten? spør Kruse. Det er et godt spørsmål. Kanskje får vi aldri vite sannheten, uansett hvor mye vi jakter på den. For stadig fler er det likevel vanskelig å bli ferdig med saken så lenge den fremstår som så uavklart. Kruse oppfordrer journalister til å være varsomme i jakten. Men mediene har vært varsomme. Lenge. Kanskje for varsomme. For Vær varsom-plakaten handler også om medienes samfunnsansvar. At de ikke skal gi etter for press. At de skal være spesielt aktsomme ved informasjon fra anonyme kilder. Og ikke minst: at de skal avdekke kritikkverdige forhold og beskytte enkeltmennesker mot overgrep eller forsømmelse fra offentlige myndigheter og institusjoner. Nettopp derfor er det så viktig å fortsette å se på denne saken, selv om det gjør vondt.

Plutselig er det deg

Jeg er ikke enig i utsagn om at nytt fokus på saken skaper splid om fakta og gjør den til underholdning. For meg er den dypt alvorlig, både for hver enkelt og for samfunnet som helhet. For meg personlig er det en påkjenning å tenke på at mine barn, som er på alder med det Andersen og Kristiansen var da Baneheia-saken skjedde, i verste fall risikerer å bli feilaktig anklaget, dømt og fengslet uten at noen prøver å gjøre noe med det. Og at jeg eller hvilken som helst annen forelder risikerer å ende opp som foreldrene til Viggo Kristiansen.

Jeg sier derfor som Arnulf Øverland: Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. For plutselig er det deg eller barnet ditt det gjelder. Og da er dere ille ute, for da er det kanskje ingen som bryr seg.

LES OGSÅ:

[ Mor til Baneheia-offer: Jeg tilgir aldri min datters drapsmenn ]

[ TV2 kaster seg på «true crime»-bølgen og håper flere skyldige blir tatt ]

[ Krimfortellinger fra virkeligheten utfordrer både rettssystemet og seernes kritiske sans ]