Skrevet sammen med dialogprest Silje Trym Mathiassen
Prinsessen og sjamanen har reist fra Stavanger. I noen uker har den offentlige debatten handlet om hva som kan skje i en kirke, hvordan kirken skal forholde seg til sjamanisme og hvor grensene går for religionsdialog.
Debatten har også handlet om hva prinsessen gjør og kan gjøre. Det er det ikke vår oppgave å kommentere, ut over at vi ønsker å møte også hennes liv, tro og åndelighet med respekt og nysgjerrighet.
Sjaman Dureks virksomhet kan ikke reduseres til de mest problematiske påstandene media har hentet fram fra hans hjemmesider og virksomhet. Det betyr ikke at disse forholdene ikke også fortjener fokus og debatt.
Frykt eller samtale?
Mange har vært glade for at arrangementet i St. Petri kirke ble flyttet. Motstanden kom fra mange kanter og ble begrunnet med blant annet frykt for å invitere onde åndsmakter inn i kirken, sprenge rammene for hva som skal kunne skje i et kirkebygg og legitimere kvakksalveri og religiøst maktmisbruk.
Vi tror ikke at ondskap fester seg i verken rom eller mennesker ved å føre dialog med mennesker som står i en sjamanistisk tradisjon. Som kristne vil vi verken tilbe andre guder eller invitere fremmede ånder inn i kirker og mennesker. Vi kan likevel lytte til hva andre mennesker tror, hvordan deres religiøsitet arter seg og finne fellestrekk og forskjeller i hvordan vi forstår Gud, livet og verden omkring oss. Slike samtaler kan gjerne foregå i en kirke.
Dialogprestens bidrag til arrangementet var nettopp planlagt på denne måten, noe som ville brakt viktige elementer av religionsdialog inn i programmet. Selv om akkurat dette arrangementet ble flyttet fra St. Petri kirke og arrangementet dermed ble annerledes enn planlagt, ønsker verken biskop eller dialogprest å sette grenser for hvilke trosretninger kirken kan gå i dialog med. Som kirke prioriterer vi å legge til rette for religionsdialog.
Kan nyreligiøsitet tas seriøst?
Kirkelig Dialogsenter i Stavanger har lenge hatt fokus på dialog med nyreligiøsiteten. For mange er den fremmed. Noe av dette blir synlig i reaksjonene på dette arrangementet. Det virker som det er lettere å møte alternativ religiøsitet med frykt og nedvurdering, enn etablerte livssyn. Flere sider ved den alternative religiøsiteten kan utfordres på både etisk, psykologisk og vitenskapelig grunnlag. Da trengs det nettopp reflekterte samtaler, ikke fordømmelser og latterliggjøring. Selv om tydelige, utradisjonelle aktører med stor nyhetsverdi vil vekke reaksjoner, mener vi de møtes best gjennom å ta dem på alvor.
Religionsdialog avdekker at det finnes mye felles på tvers av religioner. Vi har felles lengsel, felles tilknytning til skaperverket og hverandre, felles undring, liknende religiøse erfaringer og ofte en tanke om at de etiske sidene ved tilværelsen har stor religiøs verdi. Vi har erfart at det også finnes uttrykk for det gode og noe vi kan lære fra andre tradisjoner enn vår egen. Dialogen er også nyttig i møte med forskjellene mellom religioner og livssyn. Behovet for å leve godt sammen gjør at vi trenger arenaer der reell forståelse og respekt kan utvikle seg.
Kirken i dialogen
Samtidig lever vi som kristen kirke i tro og takknemlighet til Gud vår Skaper, Jesus, vår Frelser og Den Hellige Ånd, som Guds nærvær i verden. Vi bekjenner oss til den kristne kirkes forståelse av hvem Gud er, hvem mennesket er, til inkarnasjonen, Guds nåde i Jesus Kristus. Vi lever av sakramentene og søker å leve ved Ånden, etter Guds vilje, i kjærlighet til Gud og vår neste. Vi går inn i dialogen med representanter for andre religioner og livssyn i tillit til det vi er gitt som kristne. Vi tror at det også har en kraft og godhet vi ikke trenger bruke press eller manipulasjon for at andre skal merke.
Måten vi møter andre på, gjennom gjestfrihet, interesse og respekt sier ofte mer enn dogmer og prinsipperklæringer om hvilke verdier vi står for. Også denne debatten har vist at vi som kristne kan ty til fordømmelser og språkbruk som ikke tjener oss til ære. Tydelig, saklig debatt i likeverdige, relasjonelle rammer tåler de fleste. Det er ikke fordømmelsene av det som er annerledes som skal være kirkens ansikt.
Sakkeus-fortellingen
Dette handler også om å følge Jesus. I evangeliene ser vi at han var preget av en radikal åpenhet for mennesker. Noe av det som vakte forargelse var nettopp at han oppsøkte syndere, andre folkegrupper og mennesker folk holdt avstand til. Det gjorde han til og med før de var omvendt og var blitt disipler. Sakkeus-fortellingen, en av de aller mest kjente og brukte evangeliefortellingene, handler om en mann som ble helt annerledes av at Jesus inviterte seg selv inn på hans arena, på tross av negativ oppmerksomhet, uten at resultatet var gitt på forhånd.
Kirkens og kirkebyggets formål er å forkynne evangeliet, så mennesker kan komme til tro og det kan bli mer himmel på jord. Vi tror det trengs økt bevissthet om at det å være til stede med evangeliet i samfunnet også handler om flere modige og åpne dialoger, med mennesker som tenker annerledes og utradisjonelt. Derfor er det viktig for oss å få sagt at selv om dette arrangementet ble flyttet, ønsker vi fortsatt å være en kirke som møter alle med respekt, viser interesse for annerledes troende og våger å være til stede med evangeliet midt i mangfoldet.
