Er valget i India slutten for dynastiet?

Skrevet sammen med Kenneth Bo Nielsen, sosialantropolog (UiO); Francesca Jensenius, statsviter (UiO); Guro W. Samuelsen, Sør-Asia-viter (UiO); Arild Engelsen Ruud, Sør-Asia-viter (UiO); Lars Tore Flåten, Seniorforsker (IFS)

Et av verdens mest berømte og lengstlevende ­politiske dynastier er den indiske Nehru-Gandhi-familien. Den siste i rekken er Rahul Gandhi, hovedutfordrer til sittende statsminister Narendra Modi. Rahul er femte generasjon i en politisk familie som begynte med Motilal Nehru, en frem-­tredende politiker under den indiske uavhengighetskampen. Ikke minst omfatter familien tre tidligere statsministre: Jawaharlal Nehru, Indira Gandhi­ og Rajiv Gandhi. Vi må også regne­ inn Indias mest innflytelsesrike kvinnelige politiker de siste 20 årene, Rahuls mor, den italienskfødte Sonia Gandhi. Likevel har ikke Rahul Gandhi store sjanser for å bli Indias neste statsminister. Har dynastiet ­mistet sin magi?

Lite folkelig

Den kanskje viktigste årsaken til at Rahul neppe­ blir statsminister, er at den ­dynastiske arven er like mye en ulempe som en fordel. Stats­minister Modi og hans parti BJP har i flere år kritisert ­Kongresspartiets dynastiske ­politikk for å være elitistisk og udemokratisk. Makt og innflytelse er noe man må gjøre seg fortjent til, mener BJP, og ikke noe man fødes til.

Rahul har som partileder i 12 år jobbet hardt for å gjøre seg fortjent til velgernes tillit. Han har reist omkring i hele landet, møtt folk fra alle samfunnslag, og investert mye tid og energi i å gjenoppbygge Kongresspartiets mangelfulle partiorganisasjon. Resultatet er at han i dag fremstår som en mer moden og ­robust politiker enn tidligere.­ Han er sitt partis ubestridte ­leder. Men motstanderne skyter mot grunnvollen. For motkandidaten Modi er ikke bare mer erfaren, mer karismatisk, mer folkelig, og en mye bedre retoriker. Han har også lyktes i å skape seg et image­ som den fattige teselgerens sønn, en som ved egen innsats og hardt arbeid har vunnet velgernes gunst, ble valgt og gjenvalgt som populær førsteminister i Gujarat, og som så ble statsminister – helt uten hjelp fra familien.

Allianseproblemer 

Image er ikke alt; politiske evner er også viktig. Rahul Gandhi har ikke lykkes i å bygge strategiske­ ­allianser med andre partier. I tillegg til de to store nasjonale partiene – Kongresspartiet og BJP – finnes det et stort antall mindre partier som står sterkt i ­Indias forskjellige delstater. ­Faktisk stemmer nesten halvparten av alle indiske velgere på disse ­såkalt regionale partiene. Skal man bli statsminister i India, er alliansebygging både før og ­etter et valg avgjørende. Og BJP har generelt vært bedre til dette enn Kongresspartiet.

Flere av de viktigste regionale partiene holder avstand til Rahul og Kongresspartiet til tross for at de gjerne skulle fjernet Modi fra makten. En viktig årsak er at de ikke ønsker Rahul som statsminister. Flere av de regionale partilederne vil peke på seg selv som statsministerkandidat om muligheten skulle by seg. En del av dem har også mer politisk og administrativ erfaring enn ­Rahul og synes ikke at man skal ha forrang bare fordi etternavnet er Gandhi.

Vokte India

Kongresspartiet fremstår også som et parti uten en tydelig politisk ­visjon. Partiet har hatt makten flere ganger før og velgerne­ har hørt mange av valgløftene­ tidligere: man vil bekjempe ­fattigdommen, redusere korrup-­sjonen og bevare Indias sekulære­ verdier. Dette er viktige, men ­velkjente saker med begrenset mobiliseringskraft. Forslaget om en minimumsinntekt for de 20 prosent fattigste i landet er imidlertid nytt. Den kjente økonomen Thomas Piketty har vært med på å utarbeide dette som kan være en potensielt ­revolusjonær ­politikk. Men det har ikke slått an blant velgerne. Vi ser snarere at eskaleringen av konflikten med Pakistan de siste månedene har dreiet den offentlige debatten bort fra økonomi og velferd over til patriotisme og nasjonalisme. Og her er den sittende regjeringen i sitt ess, med klare nasjonalistiske visjoner og enkle slagord. Hashtagen «main bhi chowkidar» (jeg er også vaktmann) har truffet godt med sin implisitte oppfordring om at alle borgere må vokte om India – for å hindre terrorisme, hegne om nasjonen, og bekjempe korrupsjon.

Det er vanskelig for dynastiske Rahul å innhente ringreven Modi i dette spillet, selv om han har prøvd. Kongresspartiet har tradisjonelt vært sekulært, men de senere årene har Rahul og andre partiledere besøkt hindutempel etter hindutempel for å vise velgerne at også de er gode hinduer. Rahul har snakket åpent om sin brahminske bakgrunn og om guden Shivas sentrale plass i barndomshjemmet. Målet har vært å lansere en mildere form for politisert hinduisme for også å appellere til hinduer som synes deres religiøse identitet er viktig, men som også er skeptiske til BJPs polariserende, aggressive og tidvis voldelige hindunasjonalisme. Men det er tvilsomt om strategien har lykkes. BJP har svart med å fortelle velgerne at Kongresspartiets mildere versjon i realiteten er et utvannet plagiat, og at det er BJP og Modi som er den ekte varen. Samtidig gjør en mer hinduisk profil at Kongresspartiet risikerer å miste kristne og muslimsk velgere.

Generasjonssvikt

Politiske dynastier er avhengige av at hver generasjon evner å overleve. Det handler om dyktighet, men det handler også om de politiske omgivelsene de skal overleve i. Ringreven Modi og hans aktivister driver lett gjøn med Rahuls dynastiske og elitistiske bakgrunn i en tid hvor indere flest drømmer om å klatre på samfunnsstigen ved egen hjelp snarere enn på bakgrunn av medfødt status. Rahul Gandhis håp ligger i at mange velgere ikke bestemmer seg for hvordan de vil stemme før på selve valgdagen. Først når stemmene telles opp 23. mai vet vi hva som har slått an.