RLE-seksjonen ved OsloMet skriver i Vårt Land 18.03 at KRLE er et stadig mer aktuelt fag. De mener også at den kritikken jeg har framsatt av KRLE, først i et notat for tankesmien Civita fra 2013 og så i intervju i Vårt Land samt debatt på Dagsnytt 18 nylig, ikke rammer faget slik det er i dag. Først: Jeg mener ikke at barn og ungdom ikke skal lære noe om religion og livssyn. Jeg mener heller ikke at vi ikke trenger lærere med inngående kunnskap om feltet.
KRLE består av tre hovedområder: 1) kristendom, 2) verdensreligionene og andre livssyn, 3) filosofi og etikk. Kristendommen henger selvsagt igjen fra gamle dager, og både i gjeldende og ny læreplan skal minst halvparten av tiden brukes på kristendom. Jeg synes det er rart at RLE-seksjonen ikke nevner kristendomsdelen, men tviholder på at fagets historie er irrelevant. Men vi lar det ligge for det er ikke her min primære innvending mot faget ligger.
Viktigste danningsfag
Hva med del 3) om filosofi og etikk? Det virker for meg som det er her at RLE-seksjonen mener faget har sin kjerne. De sier nemlig at KRLE kanskje er skolens viktigste danningsfag, og at det ruster elevene til å tolerere ulikhet, stille kritiske og undersøkende spørsmål, reflektere over etiske dilemma, og samtale med mennesker som har en annen tros- og livsynsoppfatning enn dem selv. Hvis dette er kjernen i faget, hvorfor trenger man et fag med kristendom og religion i navnet? De prisverdige målene som nevnes bør være gjennomgående i flere fag, og det er dette det legges opp til med det tverrfaglige temaet demokrati og medborgerskap i ny læreplan, som kommer neste år.
For den religionsvitenskapelige modellen som ligger til grunn for både kristendoms- og religionsdelen av KRLE, har ikke en mer naturlig kobling til det dannelsesfaget som RLE-seksjonen omtaler, enn andre fag i skolen. Hvis man mener at toleranse og refleksjon må formidles i samme fag som religion, livssyn og kristendom, mener jeg dette er en tilsnikelse som gir kristendom og religion en ufortjent plass i barns virkelighetsforståelse. Det er altså etter min mening lite grunn til å koble del 3) sammen med del 1) og del 2).
Verdensreligionsmodellen
RLE-seksjonen mener at man ikke har fulgt med i timen hvis man er bekymret for at verdensreligionsmodellen er innebygget i faget. Men i læreverk og i gjeldende læreplan er det ingen tvil om at det er en slik modell som ligger til grunn for undervisning i alle religionene og livssynene, også for kristendommen. I ny læreplan for KRLE, som skal gjelde fra 2020, heter det: «Den viktigste endringen (…) er at vi går bort fra å organisere fagene med utgangspunkt i verdensreligionene».
Men RLE-seksjonen skriver at man i lærerutdanningene i hele Norge allerede har tatt høyde for problemene med verdensreligionsmodellen. Her er det altså noe som ikke stemmer i forholdet mellom RLE-seksjonens framstilling av faget, og inntrykket man får fra både offentlige dokumenter og aktuelle læreverk. Det RLE-seksjonen i bunn og grunn sier, så vidt jeg forstår, er at man ikke kan vite noe særlig om KRLE ved å se på læreplan og læreverk. Man skjønner bare hva som egentlig foregår dersom man er direkte involvert i undervisning i faget. Men da er det jo lite grunnlag for politisk debatt om prioriteringer og innretning av fag.
Tankeeksperimenter
Det er åpenbart at religion får en spesiell status ved å ha et eget fag på timeplanen. Som samfunn er vi sterkt sekularisert, men samtidig ser det ut til at vi i stadig større grad framhever religion i våre daglige forklaringer av hendelser og handlinger. Derfor må det være OK å gjøre noen tankeeksperimenter som kan sette dette i perspektiv. Hvis vi skulle lage timeplanene fra scratch, er vi da sikre på at vi ville fortelle barna og samfunnet at kristendom og religion er så viktige at de trenger et eget fag? Og ville vi hektet refleksjon om mangfold, moral og toleranse på religion?
Er religion virkelig viktigere enn økonomi eller juss? Hva med etnisitet? Hva med klasse? Hva med rase? Slike spørsmål hopper RLE-seksjonen over i sitt forsvar for faget. Men i en alternativ virkelighet kunne KRLE for eksempel stå for Klasse, Rase, Livssyn og Etikk. Det ville sikkert gitt et interessant fag, og ingen vil vel nekte for at klassetilhørighet, etnisitet og hudfarge er viktig i fortid og nåtid, og sentralt for hvordan barn og voksne opplever egen identitet. Man kunne gi samme type forsvar for et slikt hypotetisk fag som for det eksisterende KRLE-faget, så vidt jeg kan se.
I Norge, som i flere andre land, har vi valgt å gi forrang til et utsnitt av virkeligheten som vi kaller ‘religion’. Slik vil det også være framover. Ny læreplan endrer ikke dette på grunnleggende måter. Kanskje det er ålreit, og vår debatt kommer ikke til å endre verken politisk tenkning eller kommende læreplaner. Min erfaring er at studenter på UiO som er på vei inn i faget som skolelærere, er meget reflekterte og engasjerte. Men jeg tror både de og vi andre som forsker og underviser på feltet, har godt av å stille vanskelige spørsmål om konsekvensene av de historisk betingede valgene vi tar når vi i norsk skole fortsetter å gi forrang for religion framfor andre mulige utsnitt av virkeligheten.
Torkel Brekke
Professor i religionshistorie