Når symposie-general Bjarte Ystebø stemmer brysttonen i avisen sin, «Norge I DAG», skal ingen være i tvil om hva som står på spill. Selv om det argumenteres «sekulært», er det politiske grunnlaget en fundamentalistisk lesning av Bibelen, utmyntet i noen symbolsaker bakt inn i et sterkt høyreorientert univers. Ystebø foregir å være talsmann for en kristen grasrotbevegelse – der grunnmuren er «Den Internasjonale Kristne Ambassade i Jerusalem (ICEJ)», «Norge I DAG» og «Kristenfolket». Sistnevnte er Ystebøs egen konstruksjon, og meningen er åpenbart å fortelle verden at det her er snakk om det egentlige, det sanne kristenfolket (i bestemt form!). Og kristenfolkets viktigste oppgaver som samfunnsaktører er å forsvare staten Israel med nebb og klør (og selvsagt flytte den norske ambassaden til Jerusalem), reversere abortloven – og kjempe mot likekjønnede ekteskap.
Vel, alt dette er det selvsagt lov til å mene i et liberalt demokrati. Vi har – heldigvis – ytringsfrihet her i landet. Ikke overraskende stiller det semi-teokratiske Partiet De Kristne (PDK) med flere talere. I tillegg finner vi noen av landets mest kontroversielle, ekstremkarismatiske predikanter – så som Visjon Norges Jan Hanvold (som også skal sende highlights fra symposiet i TV-kanalen sin) og Stephan Christiansen fra Jesus Revolution. Det er som det skal så være i en slik amerikanskinspirert, kristen-reaksjonær setting.
Og så er det selve hovedtrekkplasteret, da – den forhenværende presidentkandidat og Tea Party-leder i den amerikanske kongressen, Michelle Bachmann. Ingen overraskelse, det heller. Oslo Symposium har ellers helt fra starten av i 2011 betraktet FrP som en alliert. Derfor vil det være få som løfter på øyenbrynet når finansminister Siv Jensen, Christian Tybring-Gjedde og selveste Sylvi Listhaug står på talerlisten. Og Hanne Nabintu Herland hører også med. Selvsagt gjør hun det.
Så langt er det en slags ideologiske helhet over programmet. Men så var det de andre talerne, da – eller, rettere sagt, noen av dem. Nyslått statsråd Kjell Ingolf Robstad var vel nærmest selvskreven etter at han ledet den blå delen av KrF til knapp seier i regjeringsspørsmålet gjennom forrige høst interne debattmaraton – og det på høystemte utsagn om en historisk mulighet for å få opphevet paragraf 2C i abortloven. Men hva har Knut Arild Hareide å gjøre på symposiet? Eller Civita-leder Kristin Clemet? For ikke å snakke om Klassekampens og Rødts Mímir Kristjánsson? Det går over min forstand.
Oslo Symposium ville antakelig ha blitt et nokså beskjedent, internt seminar for relativt likesinnede, om ikke kjendiser fra politikk og samfunnsliv hadde stilt opp, og på den måten gitt legitimitet til et av de mest bakstreverske religiøst-politiske verkstedene her til lands. Oslo Symposium hadde rett og slett ikke vært så mye å skrive hjem om uten disse kjendisene, som ser ut til å ha slukt propagandaen fra Ystebø & Co om at det er her de møter «kristenfolket» (fremdeles i bestemt form). Det siste vil nok svært mange kristne (de fleste?) reservere seg mot. Men kjendisene bidrar til å gjøre religiøse ekstremister som Jan Hanvold og Stephan Christiansen stuerene – og gir indirekte anerkjennelse til symposie-støttespillernes oppfatning av at politikk er «åndskamp».
