Forandre verden på ren rutine

I disse tider, og i noen måneder frem i tid, vil et hav av folk som gikk inn i det nye året med diverse forsetter, kjenne på det alle mennesker til alle tider har kjent på: gapet mellom ideal og hverdag. Én ting er å tenke det, ville det, ja, proklamere for Gud og hvermann, men gjøre det? Over tid? Det er som om det er noe inni oss som stritter imot, som ikke vil spille på lag med våre gode intensjoner. Vi lystrer rett og slett ikke oss 
selv.

Det gode som jeg vil.

Innsikten om dette er ikke akkurat ny. I Bibelen skriver Paulus: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg». Hvorfor er det sånn? Hvordan kan jeg, med alt jeg har lært etter samlivskurs, terapitimer og bøker om å kommunisere riktig, allikevel rope til min elskede kone at hun er sånn og sånn, alltid, før jeg snur på hælen og smeller døra igjen bak meg? Og hvordan kan vi uffe oss over kyllingers uverdige liv, omtrent samtidig som vi strener bort til kjøttdisken når lukten av nygrillet kylling på tilbud når nesa vår?