Når rettigheter kolliderer

Friheten til å utøve sin religion påberopes som en menneskerett. Og det er det. En viktig sådan. I disse­ dager ruller en opphetet diskusjon rundt en mannlig skoleassistent som ikke fikk forlenget stillingen fordi han ikke ville håndhilse på kvinner. Mannen opplever dette som et brudd på sin religionsfrihet, og han møter både støtte og motstand. Saken har reist en viktig debatt. Mens Dagsavisen, som først omtalte saken, er tydelige i sin støtte til skolen, mener Vårt Lands konstituerte sjefsredaktør Alf Gjøsund­ vi må akseptere mannens reservasjoner.

Nyttige retningslinjer. Deb-atten krever både at vi trekker pusten og jobber med toleranse- grensene våre. Det er behov for en prinsipiell diskusjon om hvem som har rett til å definere noe som diskriminering. Samtidig kan menneskerettighetene være et nyttig verktøy i en slik diskusjon. For når religionsfrihets- kortet heves, er det nyttig å være klar over hva menneskerettig-hetene er, og hvor grensene deres går. En nøyere undersøkelse av menneskerettighetslovgivningen og tidligere praksiser og vurderinger rundt denne kan gi nyttige retningslinjer.

Menneskerettighetene er normer som statene forplikter seg til overfor borgerne sine. Disse er gitt en særstilling i norsk lovgivning. Menneskerettighetenes betydning­ er understreket i Grunnlovens paragraf 110 c, og sentrale menneskerettighetskonvensjoner er vedtatt som norsk lov gjennom menneskeretts-
loven. Denne loven gir Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og flere andre konvensjoner forrang over annen norsk lovgivning. Om en borger mener at hun har fått krenket menneskerettighetene, har hun mulighet til å klage inn det angivelige bruddet til Den europeiske menneskerettsdomstolen, etter først å ha prøvd saken­ i norsk rettsvesen.

Størst betydning. Religionsfriheten er spesifikt nedfelt i Grunnloven paragraf 2, EMK artikkel­ 9 og Den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 18. Formuleringene er litt ulike. Jeg velger her å se på EMK da denne har størst rettskildemessig betydning i Norge. Første del av artikkelen gir enhver rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet. Det presiseres at dette innebærer at man, både offentlig og privat, skal kunne gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse. Det betyr likevel ikke at du kan gjøre­ nøyaktig som du vil så lenge du begrunner handlingene religiøst. Andre del av artikkelen setter nemlig begrensninger for religionsfriheten. Når sentrale samfunnsinteresser eller andres rettigheter står på spill, kan den enkeltes praktisering av tro- og livssynsfriheten begrenses.

Retten til å praktisere og etterleve religiøse prinsipper begrenses av andres rettigheter. Ofte brukte eksempler er kvinners rettigheter som er særlig beskyttet gjennom Kvinnekonvensjonen, og diskrimineringsvernet for kvinner og homofile som blant annet er nedfelt i EMK artikkel 14. FNs kvinnekonvensjon pålegger staten å forby all diskriminering av kvinner. Staten skal sikre kvinner effektiv beskyttelse mot enhver diskriminerende handling, herunder treffe alle tiltak som er nødvendig for å hindre at personer, organisasjoner eller foretak diskriminerer kvinner. Dette gjelder på alle områder og har ingen unntak knyttet til tros- og livssynsfrihet.

Begrenset vekting. Så hvilke føringer kan en undersøkelse av menneskerettighetene gi oss på den aktuelle saken? Vel, i motsetning til hva mange synes å tro har tro- og livssynsfriheten blitt gitt begrenset vekting i ­tidligere rettssaker i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Domstolen har blant annet avvist arbeidstakers krav om fri fra arbeidet for å overholde religiøse plikter. Aktuelle saker har handlet om en kristen arbeidstaker­ som nektet å arbeide på søndager, og om en muslimsk arbeidstaker som ønsket en utvidet lunsjpause slik at han kunne delta i fredagsbønnen i moskeen. Her var EMDs synsvinkel at så lenge arbeidstakeren har frihet til å si opp, har han eller hun også sin tros- og livssyns-frihet i behold.

Så vidt jeg kan vurdere fra medieomtale av saken, har både NAV og skolen strukket seg langt for å tilrettelegge for mannens ønsker. Han er gitt tilpasset arbeidstid for å kunne gå i moskeen, og han har fått fritak for å servere elever leverpostei på AKS. Men både kvinnelige kolleger og arbeidsgiver finner det vanskelig å svelge at mannen ikke vil håndhilse på kvinner. Flere stemmer tar mannen i forsvar og sier det finnes mange måter å vise respekt på.

Forskjellsbehandling. Det er ikke et krav å ta andre mennesker i hånden. Jeg er enig i det. Jeg tviler heller ikke på at mannens begrunnelser er ektefølte. Men selv om mannens intensjon ikke er å krenke, er det fullt forståelig at både kolleger, elever og foreldre­ kan oppleve det slik. Adferden er en konsekvent forskjellsbehandling av menn og kvinner, og skolen er ikke et hvilket som helst arbeidssted. Skolen har et samfunnsmandat som verdiformidler, og de ansatte et ansvar som rollemodeller.

I denne saken møter vi kolliderende verdier mellom aksept for mangfold og opplevelsen av likeverd mellom kjønnene. Skolen har et åpenbart ansvar for å slå ned på de rasistiske ytringene og handlingene mannen har møtt. Men de har også et ansvar for å sikre arbeidsmiljøet for de kvinnelige ansatte ved skolen, å jobbe for likestilling mellom kjønnene, og å formidle denne verdien til elevene. Religionsfriheten strekker seg langt. Vi ønsker­ et livssynsåpent samfunn. Men friheten stopper der den legger begrensninger på andres rettigheter. Med denne forstå-
elsen av menneskerettighetene er det grunn til å argumentere for at både skolen og Nav har gjort riktige vurderinger, og at mannen ikke burde fått medhold om saken ble ført for retten.

Ragnhild 
Laird Iversen

Stipendiat Universitetet 
i Sørøst-Norge