Når rettigheter kolliderer

Friheten til å utøve sin religion påberopes som en menneskerett. Og det er det. En viktig sådan. I disse­ dager ruller en opphetet diskusjon rundt en mannlig skoleassistent som ikke fikk forlenget stillingen fordi han ikke ville håndhilse på kvinner. Mannen opplever dette som et brudd på sin religionsfrihet, og han møter både støtte og motstand. Saken har reist en viktig debatt. Mens Dagsavisen, som først omtalte saken, er tydelige i sin støtte til skolen, mener Vårt Lands konstituerte sjefsredaktør Alf Gjøsund­ vi må akseptere mannens reservasjoner.

Nyttige retningslinjer. Deb-atten krever både at vi trekker pusten og jobber med toleranse-grensene våre. Det er behov for en prinsipiell diskusjon om hvem som har rett til å definere noe som diskriminering. Samtidig kan menneskerettighetene være et nyttig verktøy i en slik diskusjon. For når religionsfrihets-kortet heves, er det nyttig å være klar over hva menneskerettig-hetene er, og hvor grensene deres går. En nøyere undersøkelse av menneskerettighetslovgivningen og tidligere praksiser og vurderinger rundt denne kan gi nyttige retningslinjer.

Menneskerettighetene er normer som statene forplikter seg til overfor borgerne sine. Disse er gitt en særstilling i norsk lovgivning. Menneskerettighetenes betydning­ er understreket i Grunnlovens paragraf 110 c, og sentrale menneskerettighetskonvensjoner er vedtatt som norsk lov gjennom menneskeretts-
loven. Denne loven gir Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og flere andre konvensjoner forrang over annen norsk lovgivning. Om en borger mener at hun har fått krenket menneskerettighetene, har hun mulighet til å klage inn det angivelige bruddet til Den europeiske menneskerettsdomstolen, etter først å ha prøvd saken­ i norsk rettsvesen.