Det har vært bred politisk enighet i Norge om å føre en politikk som skal være samstemt for utvikling, det vil si at de ulike politikkfeltene drar i samme retning som utviklings- og bistandspolitikken. De norske forpliktelsene til såkalt samstemthet reflekteres senest i regjeringen Solbergs Jeløya-plattform. Norge har også forpliktet seg til 2030-agendaen hvor det er et eget bærekraftsmål knyttet til å sikre samstemthet.
Skal være førende.
I prinsippet skal derfor utviklingspolitikken være førende for all annen norsk politikk som påvirker utviklingsland. Det vil si at dersom et dilemma oppstår i skjæ- ringspunktet mellom for eksempel Norges nasjonale interesser og globale utviklingsmål, så er det de utviklingspolitiske målene som skal være styrende. På tross av gjentatte politiske intensjoner om dette, er ikke det nødvendigvis realiteten.
Utviklingspolitikken skal bidra til å styrke og fremme utviklingslands utvikling. I bred forstand er utviklingspolitikk dermed all politikk som påvirker utviklingslands utvikling. Samtidig har vi annen norsk politikk som også kan påvirke utvikling i andre land, men som primært skal fremme Norges mer avgrensede interesser, eksempelvis utenriks-, sikkerhets-, nærings-, handels- og landbrukspolitikk.
I land der Norge er engasjert vil dette naturligvis bli enda tydeligere. Norge er ofte til stede med et stort antall mål, kanaler og aktører. Her vil det oppstå kryssende hensyn: Det som tjener Norges interesser, kan ha negativ effekt for utviklingsland og omvendt. Det er altså reelle valg og prioriteringer vi snakker om.
Ikke alltid vinn-vinn.
Likevel er arbeidet med å skape en samstemt norsk politikk for utvikling i liten grad institusjonalisert. Dette viser den første uavhengige evalueringen av tematikken.
Evalueringen finner at Norges håndtering av dilemma kan karakteriseres som reaktiv snarere enn proaktiv, fordi dilemma ofte har blitt løst etter press fra eksterne aktører som fra sivilsamfunnet og politiske partier i opposisjon. I tillegg viser evalueringen at det er lav grad av åpenhet om at noen prioriteringer gjøres av hensyn til Norges interesser, og i noen tilfeller dermed kan gå på bekostning av interesser til utviklingsland. Det er altså ikke alltid vinn-vinn.
Ett eksempel som har vært debattert er hvorvidt norske firmaer og utviklingsland kan tjene på norske investeringer i disse landene. Kjernen i debatten har vært i hvilken grad det stilles for mange krav til såkalt «ansvarlig næringsliv» som dermed forhindrer viljen og evnen til investorer å engasjere seg i utviklingsland. Mener vi at gevinsten av norske investeringer i landet er større enn for eksempel viktigheten av å ivareta menneskerettigheter?
Uklart mandat.
En tilsynelatende mangelfull politisk vilje til å debattere disse interessemotsetningene åpent, samtidig som mangel på formaliserte og institusjonaliserte arenaer for samarbeid mellom departementer, gjør arbeidet for samstemthet utfordrende.
Utenriksdepartementet har til nå hatt et uklart mandat for å sikre at norsk politikk støtter opp om utviklingspolitikken. Etter anbefalingene fra samstemthetskommisjonen i 2008, ble noe av ansvaret lagt til Utenriksdepartementet, men departementets evne til å håndtere dilemma både utfordres og begrenses av sektoransvaret i sentralforvaltningen. Ettersom Utenriksdepartementet naturlig nok ikke har sanksjonsmuligheter overfor andre departementer, kan de heller ikke «tvinge» disse til å rapportere om potensiell ustemthet.
Utviklingsministeren lanserte nylig et Samstemthetsforum som, hvis dette blir organisert på riktig måte, kan bidra til å forbedre dette bildet. Dersom forumet sikres uavhengighet, blir bredt sammensatt og får mandat til å bidra med kunnskapsproduksjon som belyser dilemma i spenningsfeltet mellom norske interesser og globale utviklingsmål, kan dette bidra til en debatt om hvordan Norge håndterer dette i praksis.
En god begynnelse.
Et slikt forum er en god begynnelse og det kan bli en sentral arena for synliggjøring og diskusjon. Samtidig vil vi måtte leve med at det vil være noen tydelige motsetningsforhold i norsk politikk, som avhengigheten av inntekt fra olje og gass, og erklært støtte til å redusere klimaendringer eller å beskytte norsk jordbruk, og å øke import fra lav- og mellominntektsland.
At dilemmaer oppstår er naturlig. Synlighet, åpenhet og debatt om dette kan bidra til at flere av dem får en løsning i tråd med intensjoner og inngåtte lovnader.
Trykket i Vårt land 14. mai 2018