Leiv Steinar Hovtun i Kristent Pedagogisk Forum ønsker den lovede veilederen for skolegudstjenester velkommen og ramser opp en rekke faktorer som han mener må være med i denne veilederen. Alle disse punktene er allerede dekket inn i dagens veiledning fra Utdanningsdirektoratet. Problemet er å få skolen til å følge alle punktene, alltid.
Dagens regelverk setter klare krav til skolene som skal godta invitasjoner fra Den norske kirke og andre kristne menigheter. Disse kravene burde heller ikke være spesielt forvirrende eller vanskelige å følge. Det ser likevel ut til å være et problem mange steder. Dette skyldes nok ikke ond vilje, men mer et utslag av tradisjonsblindhet. «Vi har jo alltid gjort det slik». Gammel vane kan virkelig være vanskelig å snu, selv om en har hatt mer eller mindre det samme regelverket i 9 år.
Det er likevel slik at selv om regelverket hadde blitt fulgt til punkt og prikke overalt så er det vanskelig å påstå at fritaksmuligheten er reell. Med tanke på at skolen er et fellesskap hvor alle skal gjøre det samme og være med på det samme, og det sosiale stigmaet som følger av å gjøre noe annet enn resten. Å skille seg ut er vanskelig.
Jeg vil likevel gi Hovtun rett i en ting. Gudstjenester bør være av interesse for alle å ha overvært en gang eller to. Dette er likevel noe helt annet enn de 10-40 gangene gjennom skoletiden som det er snakk om i dag og som jeg leser at Hovtun ønsker. Dagens situasjon er i det hele tatt skolegudstjenestenes verste fiende. I dag begunnes ikke gudstjenestene med læring. Vi må bort i fra disse årlige forkynnelsene for at gudstjenester, bønn i moskeer, og andre religiøse ritualer kan komme inn som et læringselement for å forstå forskjellige religioner og livssyn
Trykket i Vårt Land 25 april 2018.