«Hin time i Getsemane». En påskepreken.

Den delen av evangelienes påskeberetning som alltid, helt siden barneårene, har berørt meg sterkest, er skjærtorsdagsfortellingen – første akt i den kristne kirkes tredelte påskedrama. Den kan leses som en litterær framstilling av menneskets grunnvilkår. Et tidløst, allmennmenneskelig drama som får en særlig sterk effekt ved at hovedpersonen i utgangspunktet er presentert som suveren - ja, intet mindre enn guddommelig. Slik sett kan dramaturgien også minne om den vi finner i oldtidens greske tragedie.

Det tidløse ved skjærtorsdagsfortellingen kan ellers illustreres ved å knytte an til den framstillingen av menneskets eksistensielle stilling som vi finner i deler av den litterære modernismen: Opplevelsen av «sjelens ubotelige ensomhet». Det dreier seg her imidlertid ikke bare om å stirre inn i tilværelsens sorte hull, men like mye om det mellommenneskelige.

Underveis i fortellingen blir vi presentert for ulike sider ved det nettopp det mellommenneskelige: Det starter med markeringen av felleskap (påskemåltidet), men allerede der slår idyllen sprekker. Leseren (og Jesus) vet at en av de tilstedeværende ikke er til å stole på. Så får vi et eksempel på det vi i litteraturteorien kaller et frampek («foreshadowing»): Jesus forteller venneflokken at han vet hvem dette er, uten direkte å navngi Judas. Dette skaper en spenning i fortellingen, som blir endelig utløst på et senere tidspunkt. Venneflokken – med unntak av Judas - forlater så gjestehuset og begir seg i vei mot Oljeberget og inn i Getsemane-hagen.