Bemanningen i barnehagene består av pedagogisk personale og annen grunnbemanning. Det pedagogiske personalet har treårig barnehagelærerutdannelse, og den andre grunnbemanningen består av barne-og ungdomsarbeidere og ufaglærte assistenter.
Det har lenge vært lovfestet hvor mye pedagogisk personale det skal være i barnehagene, men utover dette har det aldri vært lovfestet hvor mye bemanning generelt.
Barnehagesektoren har i årevis ønsket en bemanningsnorm som lovfester bemanning i norske barnehager.
Endelig har regjeringen bestemt at de vil innføre en bemanningsnorm for barnehagene på nasjonalt nivå. Ordlyden i kunnskapsdepartementets forslag er ” Departementet foreslår at det stilles krav om at barnehagene har en bemanning som tilsvarer minimum én ansatt per tre barn under tre år og én ansatt per seks barn over tre år.”
Så, hvorfor jubler ikke barnehagesektoren over departementets forslag?
Initiativet tas godt imot og forventningene til regjeringens forslag var store.
Bemanning som på 70-tallet
Vi jubler ikke, fordi bemanningstettheten departementet ønsker, har vært en uskreven regel i barnehagesektoren helt siden 70-tallet, noe regjeringen selv viser til i sitt forslag.
Kunnskapsministeren har hevdet at det blir flere ansatte i barnehagene med ny bemanningsnorm. Tall fra udir.no, viser imidlertid at 73% av landets kommuner har den foreslåtte bemanningen, eller bedre. I virkeligheten vil altså nesten ¾ av landets barnehager ikke få mer bemanning enn de har i dag.
Mange i sektoren, samt forskere på feltet, roper høye varsko om at bemanningen som er i dag, som er lik som på 70-tallet, som departementet ønsker å lovfeste, ikke er god nok.
Med denne bemanningen kan vi ikke sikre at alle barn blir sett, møtt, støttet og får den oppfølgingen de har behov for og det barna har lovpålagt krav på.
Store endringer på 43 år
For opplysningens skyld, kan det være greit å være klar over hvilke endringer som har skjedd på barnehagefeltet siden 70-tallet, for det er ikke rent lite.
1975: For første gang kom lov om barnehager.
1987: Stortingsmelding nr. 8, med fokus på barnehagens innhold.
1991: Norge forplikter seg til FN´s barnekonvensjon, noe som styrket barns rettslige stilling i samfunnet. Dette fikk betydning for senere fornyelse av Barnehageloven og Rammeplanen.
1995: Ny Barnehagelov som understreker at barnehagen skal være en pedagogisk virksomhet. Det settes også i gang et utviklingsprosjekt for å bedre barnehagepolitikken.
1996: Den første Rammeplanen kom, som er en forskrift til loven. Den gav barnehagene en nasjonal ramme for planlegging, gjennomføring og vurdering av barnehagens virksomhet.
1997: Reform 97. Skolestart senkes til seks år. De ledige plassene i barnehagene etter seksåringene, blir fylt opp av ett-og to-åringer. Det var nytt for barnehagene med så mange barn i denne aldersgruppen.
2005: Revidert Barnehagelov der begrepet barns medvirkning vektlegges tungt.
2006: Barnehagen blir overført fra Barne- og familiedepartementet til Kunnskapsdepartementet. Barnehagen blir dermed en del av utdanningsløpet.
2009: Det innføres lovfestet rett til barnehageplass for alle som ønsker det. Regjeringens hovedmål for barnehagepolitikken er å sikre alle barn et barnehagetilbud av høy kvalitet.
2011: Revidert Rammeplan
2017: Ny Rammeplan med enda flere krav til barnehagens personale.
(Tidslinje fra Barnehagepionerene)
Fra 1970-tallet har barnehagen altså utviklet seg fra å være et tjenestetilbud fra velferdsstaten, slik at mødre kunne gå ut i jobb, til å bli en pedagogisk virksomhet.
For de som fortsatt måtte være i tvil, så er ikke barnehagen et sted for ”pass av barn”, men en institusjon i utdanningssystemet med et samfunnsmandat styrt av lover og forpliktende rammeverk. Kan man under noen omstendigheter si at det er tilfredsstillende og tilstrekkelig med samme bemanning som på 70-tallet, etter disse endringene i sektoren?
Endring i bruk
Endringer i samfunnet har ført til store endringer i bruken av barnehager. Andel barn i barnehagen har økt kraftig de siste 43 årene. På begynnelsen av 1970-tallet gikk 2,8 % i barnehagen, til sammenlikning var andelen hele 91% i 2017. Utdanningsdirektoratet oppgir at 96% av barn i barnehagen har heltidsplass, og barna har mye lengre dager i barnehagen nå enn tidligere. Det betyr at de aller fleste barn tilbringer mer av sin våkne tid i barnehagen enn sammen med sine foresatte. I tillegg blir barna som begynner i barnehagen, stadig flere og yngre (Udir.no).
Utdanningsdirektoratet oppgir at andelen minoritetsspråklige barn er 17% og andelen øker stadig. Disse barna trenger ekstra støtte i sin språklige utvikling.
Det er også kjent at barnehagene melder inn få saker om barn som lever i hjem med vold, rus og seksuelle overgrep.
Familiesituasjonene har også endret seg drastisk, noe som gjør at mange barn vokser opp i sammensatte hjem og mange bytter på å bo hos mor, far og evnt andre. Dette preger barnas liv i varierende grad.
Alle disse faktorene krever at vi har nok øyne til å se, nok hender til å hjelpe, nok fang til å søke trygghet i, nok hoder til å observere, vurdere, veilede, støtte, og til å ta gode avgjørelser på barnas vegne med. Alle disse faktorene tilsier at det verken er tilfredsstillende eller tilstrekkelig med samme bemanning som på 70-tallet.
Det må også føyes til at åpningstidene i barnehagene blir stadig lengre, noe som gjør at personalet går i vaktsystem. Det betyr at det kun er få timer daglig at alle er på jobb samtidig. I løpet av disse timene skal pauser avvikles, kontorarbeid gjøres, møter gjennomføres og oppgaver som ikke innbefatter samvær med barna utføres. Det betyr at alle ansatte ikke er sammen med barna samtidig, nesten noen del av dagen.
På toppen av det hele, settes det ofte ikke inn vikar ved personalets fravær ved sykdom, ferier, avspasering og kurs.
Ingen av disse faktorene virker det som om departementet har tatt i betraktning når de har skrevet forslaget til bemanningsnorm.
Alle disse faktorene er altså grunnen til at vi ikke kan juble over departementets forslag.
Vi må ha en bemanningsnorm som sikrer flere ansatte, som skal være fysisk tilstede et minimums antall timer hver dag, også ved de faste ansattes fravær – først og fremst for barnas skyld.
Kvalitet
Regjeringen har som hovedmål å sikre alle barn et barnehagetilbud av høy kvalitet. Hvem kan egentlig si noe om kvaliteten i landets barnehager? Jo, det er det bare vi som jobber der som kan. Vi vet om vi klarer å følge og oppfylle kravene i rammeverkene vi skal jobbe etter.
Politikere som siter i Regjering og Storting; jeg ber innstendig om at dere må være realitetsorienterte og lytte til sektoren og forskning når de skal ta beslutninger på vegne av barna. Først og fremst nå når det gjelder bemanningsnormen!
Rop høyt!
Mange barn trives godt i barnehagen og liker å være der, men det betyr ikke at de får den støtten, omsorgen og oppfølgingen som de har behov for og ikke minst krav på.
Drøyt 280 000 barn går i barnehage i dag.
De trenger at barnehageansatte og foreldre er barnas stemme i barnehagepolitikken. Barna er hjelpeløse uten oss, og vi kan ikke svikte dem – aldri.
Stortinget skal ta stilling til regjeringens forslag i mai 2018.
Frem til da må vi alle rope høyt! Noen må nemlig høre på oss slik som Ingeborg Tveter Thoresen skriver.