Tvedts selektive historieskrivning
Selv om jeg kanskje defineres inn i det som Terje Tvedt kaller det «humanitær-politiske komplekset», føler jeg meg slett ikke truffet av hans karakterisering.
MANGE FINNER DEN nye boka til Terje Tvedt, Det internasjonale gjennombruddet, forfriskende og nyttig som et alternativt perspektiv på nyere norsk historie. Andre har funnet alvorlige feil og mistolkninger i boka som de anser mer som et debattinnlegg enn som en samtidshistorisk analyse.
Jeg tilhører siste kategori. Selv om jeg kanskje defineres inn i det som Tvedt kaller det «humanitær-politiske komplekset», føler jeg meg slett ikke truffet av Tvedts karakterisering. Jeg har derfor forsøkt å lese boka så grundig som mulig, for å dobbeltsjekke om jeg har levd i en fantasiverden, eller om Tvedt har gjennomskuet både meg og mange andre.
Norge som «veileder». I en lengre artikkel nylig i e-versjonen av Bistandsaktuelt går jeg mer utførlig til verks om bokas del I. For Vårt Lands lesere vil jeg her fokusere på Tvedts omtaler av Norge som «veileder» i en universell utviklingsmodell, og vår angivelige tillit til at menneskerettighetene er fullt ut universelt akseptert – av alle. Erik Hillestad (Vårt Land 9. januar) er blant dem som har kritisert Tvedt på dette siste punktet.
Bestill abonnement her
KJØP