Tvedts ­selektive historie­skrivning

Selv om jeg kanskje defineres inn i det som Terje Tvedt kaller det «humanitær-politiske komplekset», føler jeg meg slett ikke truffet av hans karakterisering.

Publisert Sist oppdatert

MANGE FINNER DEN nye boka til Terje Tvedt, Det ­internasjonale gjennombruddet, forfriskende og nyttig som et alternativt perspektiv på nyere norsk historie. Andre har funnet alvorlige feil og mistolkninger i boka som de anser mer som et debattinnlegg enn som en samtidshistorisk analyse.

Jeg tilhører siste ­kategori. Selv om jeg kanskje ­defineres inn i det som Tvedt ­kaller det «humanitær­-politiske ­komplekset», føler jeg meg slett ikke ­truffet av Tvedts karakterisering. Jeg har derfor forsøkt å lese boka så grundig som ­mulig, for å dobbeltsjekke om jeg har levd i en fantasi­verden, eller om Tvedt har gjennomskuet både meg og mange andre.

Norge som «veileder». I en lengre artikkel nylig i ­e-­versjonen av Bistandsaktuelt går jeg mer utførlig til verks om bokas del I. For Vårt Lands ­lesere vil jeg her fokusere på Tvedts omtaler av Norge som «veileder» i en universell utviklingsmodell, og vår angivelige tillit til at menneskerettighetene er fullt ut universelt akseptert – av alle. Erik Hillestad (Vårt Land 9. januar) er blant dem som har kritisert Tvedt på dette siste punktet.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP