Lørdag 6. januar skriver sjefredaktør Vebjørn Selbekk i sin lederartikkel i Dagen en misvisende kommentar om kirkens (hovedsakelig Den norske kirke) ansvar for islams vekst og innflytelsen i det norske samfunn. Selbekks kommentar bygger på påstander fra den nylig utgitt samtidsanalytiske boken til professor Terje Tvedt ved Universitet i Bergen. Jeg presiserer at jeg har ikke rukket å lese den mye omtalte boken til professor Tvedt. Det er ikke tvil om at han skaper engasjement om samfunnsutviklingen med tanke på innvandring. Det ville være interessant å lese boken og hans forsøk å analysere og tolke samtidshistorien. Mitt utgangspunkt er da den gjenklangen vi finner hos mange av de skribentene som kommenterer Terje Tvedts bok, inkludert Selbekks lederartikkel.
Det er viktig å understreke at boken har kommet i en tid med samfunnsdebatt om økonomiske kriser og ulikheter, islamske terror og økende høyrepopulisme, og økende mistillit til våre politiske institusjoner og system. Jeg skal ikke svare på vegne av verken kirken eller våre muslimske medborgere. Jeg regner med at de gjør det selv. Siden lederartikkelen gir noen feilaktige virkelighetsbilder, følte jeg det nødvendig å skrive dette motsvaret og korrigere misoppfatningene artikkelen sprer. Jeg tar opp både religionens stilling i det norske samfunn generelt, og særlig kritikken mot kirkene for dialogisk tilnærming i møte med muslimer.
Jeg mener Tvedt, Selbekk, og mange av de skribentene som responderer overdriver og gir misvisende inntrykk av forholdene i samfunnet i forhold til islam og muslimer. Det er ikke sant at alle innvandrere er muslimer. Antakelsen om at islam er den raskest voksende religion i Norge har ikke dekning i faktiske forhold. I så fall skyldes veksten mer fødselsoverskudd enn ideologisk utvikling eller misjonering. Islam og muslimenes nærvær i det norske samfunn på grunn av innvandring er en naturlig konsekvens av samfunnsutviklingen. Dette er noe vi må lære å leve med. Heldigvis gjør en stor del av samfunnet det. Men det finnes også noen krefter og noen og konspiratoriske konklusjoner i samfunnet som bidrar til den fremmedfrykten og islamfrykten som er et problem.
På den andre side er det faktum at innvandring til Norge har brakt ikke bare muslimer hit, men også en stor andel kristne. Det kan hende Tvedt ikke visste om dette. Jeg er skuffet over Selbekk, som vet om dette veldig godt, og likevel gir feilaktige inntrykk av innvandring, islam og muslimer i det norske samfunn. I motsetning til det typiske mediebildet om innvandrere og deres fremmede religioner, er det i virkeligheten mange kristne i innvandrerbefolkningen. På flere måter forsterker denne utviklingen kristendommens stilling i det norske samfunn.
For det første søker mange kristne innvandrere fellesskap i lokale menigheter i de ulike kirkene i nærmiljøet de befinner seg i. For det andre har ankomsten av mange innvandrere forsterket noen kirkesamfunn i Norge betydelig. Vi har tre gode eksempler på dette. Den katolske kirke i Norge opplever eksplosiv vekst på grunn av arbeidsinnvandring fra Europa. Blant de protestantiske kirkene har Det norske baptistsamfunn opplevd en revitalisering hovedsakelig på grunn av baptister fra land som Myanmar. Per i dag finnes det mer enn 18 minoritetsspråklige menigheter innen Det norske baptistsamfunn. I tillegg har mange baptistmenigheter fått økt andel deltakere med innvandrerbakgrunn. Et annet eksempel er Svenska Kyrkan i Norge som opplever sterk vekst. Innvandringen forsterker kristendommens stilling i Norge gjennom opprettelsen av såkalte migrantmenigheter. Dette er et fenomen man gjerne ser i større byer. Begrepet «migrantmenighet» er et nytt begrep, selv i internasjonal sammenheng. Enkelt sagt brukes det for å beskrive kristne menigheter i Europa og USA som etableres og ledes av folk med innvandrerbakgrunn. I en bredere forståelse legger man alle menigheter, inkludert for eksempel menigheter av innvandrere fra vestlige land i denne kategorien. Det er i dag et økende antall slike menigheter som etableres. Innvandring er i ferd med å endre det religiøse landskapet i landet. Ja, om islam er i vekst, skjer det også stor vekst blant mennesker med kristen tro. Det å beskylde landets politiske og religiøse ledere for noe som ikke er helt sant, undergraver troverdigheten til Tvedts samtidsanalyse - og til redaktøren i avisa Dagen.
Kritikken mot kirken (kanskje kirkene) om dialog med muslimer i landet er uberettiget. Kirkene skal ikke skamme seg over at de har møte andre medmenneske med respekt og omsorg. Dialogen har gitt gode frukter også. En av de gode frukter er den felleserklæring om trosfrihet og konvertering fra Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke i 2007. Man kan finne mange andre gode resultater fra den dialogiske tilnærmingen kirkene har hatt i møte med muslimer. Det er en god kristen respons. Norsk kristenhet bør være stolt over faktum de ikke utnyttet majoritetsposisjonen å presse de fremmede og mennesker med annen tro. Det er en god norsk verdi å møte andre med respekt. Selvfølgelig det bør stilles kritiske spørsmål om målsettingen med dialogen. Ja, islam må også tåle storsamfunnets kritikk, sunn skepsis og avvisning uten å bli gjenstand for karikering, krenkelse og frykt.
Kirkene (og alle andre) trenger dialogisk tilnærming når det gjelder til gode relasjoner mellom troende mennesker, felles oppfatning om overordnet rammer som trosfrihet og rett både hjemme og i offentligheten, om de etiske framgangsmåter i religionsutøvelse og organisasjonsliv, ikke minst for samarbeid i noen fellessaker og sunn konkurranse i de ulike tros alternativer de tilbyr. Islam- og muslimkritikerne ser ikke fordeler med muslimenes nærvær. De har endret det norske samfunn indirekte. En av fordelene er at det har normalisert og brakt fram i lyset tro som et offentlig anliggende. Takket være muslimenes krav om å praktisere sin tro på arbeidsplasser og ikke skjule sin religiøse identitet er det norske samfunnet i ferd med å akseptere at religiøs tro kommer ikke til forsvinne, tvert om, den blir viktigere enn noen gang. Muslimenes nærvær har gitt oss muligheten å bli kjent med og møte islam, verdens nest største religion. For mange nordmenn er islam ikke lenger en fjern religion i Midtøsten, men de kjenner den fra nabolaget, arbeidsfellesskapet, skole og i noen tilfeller fra familien.
En kristen respons i møte med mennesker som tror og tenker annerledes enn oss er nåde og sannhet. Vi møter dem ikke med frykt og uvitenhet, heller ikke uten egen identitet og trygghet. Det å bruke kristne argumenter som bidrar til fremmedfrykt og skepsis er verken kristelig eller til samfunnets beste. Det var det hyrdebrevet i 1997 fra Norsk økumenisk samtale forum i regi av Norges kristne råd minnet oss om.
Jeg hilser velkommen diskusjonen om hva slags land og samfunn vi skal ha. Kritisk debatt og synspunkter er viktig å ha. Eliten og mennesker som påvirker samfunnet bør utfordreres. Uansett hva vi mener, kommer det til å bli et samfunn preget av mer mangfold, mer kontakt med verden utenfra enn mindre. Det kan være fristende for å mistolke dette. Slike mistolkinger kan føre til frykt, skepsis og polarisering. Samfunnet vårt trenger å utvikle evnen til å håndtere endringer fra enhet til mangfold. Men samfunnsutviklingen som vil vende tilbake til etnisk og verdimessig homgenitet er ikke veien å gå.
Kronikken har kommet i trykk i Dagen (15.01.2018)