Medlemsregister og juss

(Trykket i Vårt Land, 2. mars.)

Antagelig blir det til høsten straffesak med krav om fellelse for grovt bedrageri. Kravet om tilbakebetaling av kr 40.000.000 til staten (i tillegg kommer minst like mye til kommunene) har så langt blitt bekreftet på alle forvaltningsnivå og dessuten ved dom i Oslo tingrett, en dom som dog ikke er rettskraftig ettersom den er anket.

Jeg mener (og har hevdet fra lenge før saken ble offentlig) at vi selv har kommet alvorlig ut å kjøre. Fire momenter har for meg vært de viktigste. For det første er det alvorlig krenkelse av personlig integritet å føre en person inn i det som må oppfattes som medlemsregisteret for et religionssamfunn, uten at vedkommende har noe med samfunnet å gjøre. Dette er ikke bare moral, men også norsk og internasjonal rett og en del av Kirkens eget regelverk. Hver gang vi ved hjelp av telefonkatalogen registrerte 100 litauere, visste vi at 15 av disse ikke var katolikker. For det annet strider det mot all katolsk teologi å vurdere tilhørighet til Den katolske kirke ut fra en persons navn, fødselsnummer og telefonabonnement. For det tredje strider det mot «spillereglene», nedfelt i trudomssamfunnslova § 9, tredje ledd, å føre folk inn i medlemsregisteret uten å kontrollere det lovmessige grunnlag. For det fjerde er det alltid fare for (i det minste ubevisst) å handle feil når tvilsomme handlinger får enorme positive økonomiske konsekvenser. Varsomhetsplikten har ikke fungert slik den burde.

    Ut fra dette er det lett intuitivt å slutte seg til de juridiske konklusjoner som påtalemyndighet og Oslo tingrett så langt har kommet til. Problemet er ikke så mye konklusjonene, men premissene myndighetene har lagt seg på. Disse fremstår som en alvorlig avsporing i forhold til hovedproblemene og sakens alvor. Slik problematiseres også konklusjonene.

Det hører også med til sakens bakteppe at medlemsregistreringen som i dag skjer etter «spillereglene», ikke har vist noe nedgang i forhold til de tidligere registreringer, tvert om, ettersom vi nå har fått med oss flere personer, også uten eget telefonnummer! De statlige og kommunale overføringer til Den katolske kirke har gått opp etter at man har begynt å opptre korrekt!

Sivilsaken (dvs. gyldigheten av tilbakebetalingskravet) har i hovedsak endt opp i spørsmålet om når en katolikk som flytter til Norge, kan regnes som medlem. Forutsetningen materielt sett er at han oppfyller alle statens krav for å kunne være medlem og alle Kirkens for å være medlem. I tillegg må han hele tiden ha regnet seg som medlem av Den katolske kirke, og derved av bispedømmet. Dertil kommer det formelle at han har bekreftet dette overfor de lovbestemte registreringsmyndigheter, og at han er blitt tatt med i de innsendte lister til staten.

   Kan en slik person regnes som tilskuddsutløsende medlem fra oppfyllelsen av alle materielle vilkår, forutsatt at det øvrige er eller blir oppfylt, eller først fra det formelle kontaktøyeblikk med Den katolske kirke i Norge?

Myndighetene mener det siste, Oslo katolske bispedømmet det første.

Tingretten har her intet annet å vise til enn «grunnleggende og uomtvistet sammenslutningsrett». Dette er diffust all den tid begrunnelsen er uten konkret henvisning til lov eller forskrifter, til kommentarer, til rettsavgjørelser eller til f.eks. lærebøker i foreningsrett. Da blir det som å argumenter med at noe «er slik» fordi «det opplagt er slik» eller fordi det «må være slik». Jeg har aldri hatt sans for den slags agumentasjonskjeder.

Blir man frivillig med i en «sammenslutning» (bispedømme i utlandet) og denne har som en absolutt klar og juridisk forutsetning at flytting til Oslo innebærer overføring til en annen «sammenslutning» (Oslo katolske bispedømme), er det for meg uforståelig at slik overføring skulle stride mot «privat autonomi» (regjeringsadvokaten) eller mot «grunnleggende og uomtvistet sammenslutningsrett» (tingretten). Daglig inngår vi kontrakten som senere innebærer kontraktsforhold til annen part fordi man «kjøper» og «selger» kunder. Det er på ingen måte uomtvistet for meg at «kontrakter» inngått utenlands må inngås på nytt for å gjelde i Norge.

    Det eventuelle bedrageri i straffesaken er en følgevirkning av noe annet, nemlig registrering i strid med spillereglene i trudomssamfunnslova. Det finnes lovbestemte sanksjonsmidler ved brudd på disse spilleregler (§§ 21, 27 og 29). Ingen av dem er tatt i bruk fra myndighetenes side. Da blir det merkelig å straffeforfølge for å ha brukt lister som andre ustraffet har laget. Men skal man først straffeforfølge på den måte, burde man rammet alle som «har brukt» slike gale lister. Nøyaktig det samme som skjedde i Oslo, skjedde også i Trondheim og Tromsø, selv om tallene der var lavere. I Tromsø var undertegnede «økonom» på det aktuelle tidspunkt og stod for lister som jeg visste var uriktige. Hvorfor sitter ikke også jeg og Tromsø stift på tiltalebenken sammen med Oslo? Skal man først rette baker for smed, får man ta alle tre bakere og ikke bare en av dem!

Når det gjelder de rent økonomiske forhold, må vel dette i verste/beste fall sees på som et «formelt bedrageri» da staten og kommunene i realiteten har spart penger i forhold til om at man fra katolsk hold hadde fulgt spillereglene!

Et problem (for staten) er gjeldende sanksjonsregler i trudomssamfunnslova. De aktuelle regler er enten håpløst svake eller urimelig drakonisk. Derfor forstår jeg at man ikke har brukt dem. Jeg vil minne om at Tromsø stift alt høsten 2013 (i høringen til Stålsett-utvalgets utredning), altså før medlemsproblematikken begynte å rulle offentlig, påpekte at sanksjonsreglene var uhensiktsmessige. Samtidig foreslo stiftet nye og konkrete mer moderne økonomiske sanksjonsregler som i realiteten burde skremt enhver fra ikke å følge spillereglene. Foreløpig ser jeg ikke at staten har tatt initiativ til å innføre moderniserte sanksjonsregler.

   Det er mulig å være svært kritisk til «telefonkatalogmetoden» og samtidig se at det finnes saklige grunner for bispedømmets bestridelse av myndighetens juridiske resonnement.

Msgr. Torbjørn Olsen, katolsk prest, Hønefoss