Medlemsregister og juss

(Trykket i Vårt Land, 2. mars.)

Antagelig blir det til høsten straffesak med krav om fellelse for grovt bedrageri. Kravet om tilbakebetaling av kr 40.000.000 til staten (i tillegg kommer minst like mye til kommunene) har så langt blitt bekreftet på alle forvaltningsnivå og dessuten ved dom i Oslo tingrett, en dom som dog ikke er rettskraftig ettersom den er anket.

Jeg mener (og har hevdet fra lenge før saken ble offentlig) at vi selv har kommet alvorlig ut å kjøre. Fire momenter har for meg vært de viktigste. For det første er det alvorlig krenkelse av personlig integritet å føre en person inn i det som må oppfattes som medlemsregisteret for et religionssamfunn, uten at vedkommende har noe med samfunnet å gjøre. Dette er ikke bare moral, men også norsk og internasjonal rett og en del av Kirkens eget regelverk. Hver gang vi ved hjelp av telefonkatalogen registrerte 100 litauere, visste vi at 15 av disse ikke var katolikker. For det annet strider det mot all katolsk teologi å vurdere tilhørighet til Den katolske kirke ut fra en persons navn, fødselsnummer og telefonabonnement. For det tredje strider det mot «spillereglene», nedfelt i trudomssamfunnslova § 9, tredje ledd, å føre folk inn i medlemsregisteret uten å kontrollere det lovmessige grunnlag. For det fjerde er det alltid fare for (i det minste ubevisst) å handle feil når tvilsomme handlinger får enorme positive økonomiske konsekvenser. Varsomhetsplikten har ikke fungert slik den burde.