Ofrer vi barna på materialismens og drømmenes alter?

I en debatt på debattsidene til avisen Dagen nylig, var det en som skrev om viktigheten av å holde oppe synet på det kristne ekteskapet. I kommentarfeltene var det så en mann som våget å være så freidig å påstå at årsakene til det lave synet på ekteskapet, med dertil høyt antall skilsmisser, var 1) den seksuelle frigjøringen, og 2) feminismens oppmuntring til kvinner å søke karriere, noe som gikk på bekostning av familien og barna. Han la også til at dette var noe som også gjaldt menn. En skulle tro at det er et gyldig og saklig argument å kunne framsette, selv i vår kultur. Men da smalt det til fra en kvinne som tydeligvis følte seg forulempet:

Det er faktisk ganske mye som tyder på at du lever i feil århundre....Dine holdninger er arkaiske så det holder og din åpenbare forakt (eller frykt?) for kvinner er kvalmende...

Utover det tragiske i at denne kvinnen ser ut til å mene at visse ting stiller man bare ikke spørsmål ved, selv om det kan ramme barn, så fikk meg igjen til å tenke på hva slags verdier det er vi lever ut? Alle er enige i at barn er viktige og skal gis de beste vilkår, men hva sier våre handlinger? Sånn egentlig? Hvilke signaler er det vi stadig gir våre barn om deres verdi og liv?