«KAN MAN VÆRE god uten Gud?» spurte Espen Ottosen i Aftenposten. I Vårt Land har han fått svar på tiltale av blant annet kommentator Håvard Nyhus («Hold fast ved det gode», 2. oktober) og Kai Erik Westergaard («Om du kan være god uten Gud?», 22. september).
Også Ole Martin Moen har hevet seg på, og kommer med et rungende «ja!» (Dagbladet, 20. september). Det gode har ingenting med Gud å gjøre: «Jeg mener at det ikke finnes en gud samtidig som jeg mener at det finnes moralske sannheter».
Dersom vi går ut ifra at Moen virkelig mener at rett og galt finnes, så reiser det et annet spørsmål: Er Moen i så fall egentlig ateist? Og dersom han er det, hva er egentlig forskjellen på å være ateist og troende?
Et steg videre. Jeg tror at denne forskjellen er av en litt annen karakter enn det mange ateister (og troende) ser for seg, så la meg forsøke å bringe debatten et steg videre. Først: Hva vil det si ikke å tro på Gud?
Moens selverklærte ateisme bygger på at selv om han tror på en høyere moralsk standard vi mennesker er forpliktet til å rette oss etter, så tror han ikke på Gud som opphavet til denne standarden. Moens foretrukne teori er at «moralen har sitt opphav i evnen til å føle glede og lidelse», men nøyaktig hvor en mener at moral kommer fra er ikke hovedpoenget.
Hovedpoenget til Moen er snarere at Gud ikke er den eneste eller, i hans øyne, den mest plausible kilden til moral, og at gudstro derfor ikke er nødvendig for å være moralsk – snarere tvert om, skal vi tro siste delen av hans innlegg. Moen begrunner dette slik: «Voldtekt og tortur virker ille uansett hva Gud måtte mene. Dermed synes det som om moralen, snarere enn å komme fra hva Gud mener, må ha et uavhengig opphav».
Antropologisk gudsbilde. Moen ser åpenbart for seg at konseptet «Gud» refererer til en slags person med meninger om saker og ting, akkurat som oss andre. Dette er naturligvis én – og sikkert også ganske vanlig – fortolkning av hva «Gud» er. Dersom en aksepterer denne fortolkningen, så er det heller ikke vanskelig å akseptere Moens argument om at hva som er rett og galt er uavhengig av hva en slik menneskeliggjort «Gud» måtte mene.
Det er imidlertid ikke selvfølgelig at det er slik en må tenke om Gud. Og det ville overraske meg dersom dette var en vanlig fortolkning blant de som har tenkt seriøst på dette konseptet. En av disse er den danske teologen Kristoffer Olesen Larsen, som har en helt annen forståelse av gudsbegrepet:
«Hvis ansvar betyder [moralsk] ansvarlighed, saa har jeg sagt Gud, naar jeg siger ansvar. […]. Det er ikke saaledes, at jeg dels forholder mig til ansvaret og dels til Gud, men i ansvaret forholder jeg mig til Gud, - det er ikke nødvendigt med en ekstra forestilling om Gud!»
Avguderi og ansvarsflukt. Olesen Larsen er altså helt enig med Moen i at det ikke er nødvendig med en idé om Gud som «regnskapsfører» (Moen) eller «politibetjent» (Olesen Larsen). Ja, Olesen Larsen og Moen ville vært helt enige om at en slik redusert «Gud» i virkeligheten er en form for avguderi og ansvarsflukt. Og Olesen Larsen inntar ikke noe ekstremstandpunkt i den protestantiske tradisjonen her. Luther var også klar på at gudsforholdet ikke var et eksternt forhold til en «ytre» Gud, men et indre forhold som gikk gjennom ens egen samvittighet.
Det Moen kaller «tro» – en forestilling om en transcendental julenisse som holder oppsyn med hvem som oppfører seg – kaller Olesen Larsen «avgudsdyrkelse». Det Olesen Larsen kaller «tro», kaller Moen «moralsk realisme»: et ansvarsforhold den enkelte av oss har til oss selv og andre som er absolutt forpliktende, men samtidig utenfor vår egen kontroll.
Moens ateisme – i likhet med de fleste andre varianter av ateisme – er således en avvisning av en «Gud» som de fleste protestantiske teologer også ville avvist. Så hvor ligger da egentlig forskjellen mellom ateister og troende, annet enn i bruk av ord?
Åndelig politihelikopter. Jeg tror det finnes en moralfilosofisk forskjell mellom kristne og ateister. Den går imidlertid ikke på at førstnevnte trenger «en trussel om guds harme» (Ottesen) eller «en lysskjegle fra et åndelig politihelikopter» (Halvorsen) for å være gode mennesker, mens ateistene ikke gjør det. Forskjellen er heller at kristendommen er et verdisystem som ofte havner i motsetning til rent sekulære moralfilosofier som Moens hedonisme.
La oss ta utgangspunkt i følgende utsagt fra Moen: «Det er det gode i gleden og det grusomme i lidelsen som gjør noen handlinger bedre enn andre». Dette er det Moen selv kaller «hedonisme»: Glede er godt, lidelse er ondt; det som fører til glede er rett, det som fører til lidelse er galt. Mange kristne vil ha problemer med å innrette livet etter en slik moralteori. Er glede et ubetinget gode og lidelse et ubetinget onde? Hva sier dette, for eksempel, om Jesu lidelse? Var den et onde som burde vært forhindret?
Irettesatt av Jesus. Disippelen Peter spiller på et punkt i Bibelen rollen som hedonist og prøver å forhindre sin herres lidelser. Men da blir han skarpt irettesatt av Jesus: «Vik bak meg, Satan! Du er en snublestein for meg, for du tenker ikke Guds tanker, men menneskers» (fra Matteus 16:23).
Det kristne liv handler ikke om å innrette seg mest mulig komfortabelt i verden, med mest mulig glede og minst mulig lidelse. Tvert om: Dersom du velger å forfølge sannheten av hele ditt hjerte – å tenke Guds tanker og ikke menneskers – så bør du være forberedt på en god del ubehageligheter.