Verdidebatt

Hvem sa at den ­helgenkårede ­skulle være syndfri?

Derfor ble krigerkongen Olav den Hellige en helgen.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Olav Haraldsson var kongen som deltok i terror mot sine rivaler, led av et hissig temperament og benyttet seg av grusomme straffemetoder. Er det noe Olavs karriere absolutt ikke kjennetegner, så er det lynnet til en helgen.

Så hvorfor hylles Olav den Hellige likevel som Skandinavias store helgen?

Dannet reisverket. Olav var Norges femte konge og regjerte­ fra 1015 til 1028 e.Kr. Mange­ kjenner ham som mannen som samlet Norge og omgjorde Norge­ til en robust kongsmakt med ­europeisk stil, ved å sentralisere­ kongsmakten. Han bidro til å danne reisverket for Norge som nasjon. Mange krediterer ham også som «mannen som kristnet Norge» ved bruk av vold og terror.

Hans regjeringstid inneholdt mange kontroversielle øyeblikk, mye konflikt og krig. I 1028 vendte­ nordmennene seg imot ham og støttet heller danskekongen. En ydmyket Olav flyktet fra Norge og returnerte i 1030, i håp om å gjenvinne tronen. Det var her han ble møtt av en bondehær og drept ved Stiklestad i Trøndelag. Liket lå igjen på slagmarken. Det meste tilsa at Olav ville bli husket som en mislykket konge.

Mirakler ved graven. Men ­allerede året etter hans død ble han plutselig kanonisert helgen, og graven hans ble et reisemål for pilegrimer. Nordmenn omtalte ham som en hellig mann og mange vitnet om mirakler ved graven hans. Geistlige, norske høvdinger, danske myndigheter og sågar Olavs verste fiender og drapsmenn, anerkjente Olav som heroisk og hellig.

«Olavskirker» ble bygget til ære for ham, og reist over hele Skandinavia, i Tyskland, Nederland, Irland og England.

Olavs helgenstatus ga stimuli for en oppblomstring av litteratur og kunst under middelalderen. Noen av de vakreste sanger, dikt, statuer og malerier ble produsert på grunn av Olavs-kulten.

Lars Roar Langslet, tidligere kulturminister i Norge, sa at helgenen Olav ble en «drivkraft for nasjonal integrasjon. I århundrer var Hellig Olav symbol for statsliv og rettspleie.»

Terror mot kristne. Olav den hellige står med andre ord svært sentralt i norsk kultur og identitet – men hvorfor, hvordan? Før Olav ble konge i Norge, var han en piratkonge som plyndret landsbyer og drev terror mot kristne i England. Etter en rekke møter med kristne hertuger og biskoper, ble han visstnok grepet av troen og lot seg døpe.

Ikke desto mindre var livet hans preget av urolighet, ­råskap og lyster. I tillegg fikk han barn utenfor ekteskap med en slavekvinne, selv om han forbød utroskap i Norge. På grunn av denne livsstilen er det også mange som har avskrevet Olavs helgen-­status.

Denne avskrivningen skyldes manglende forståelse for et sentralt element i kristen teologi: En helgen var aldri ment å være syndfri.

Katolsk pater Olav Müller forteller at ideen om den skyldfrie helgen først dukket opp på 1700-tallet.

Før det var det allmenn kunnskap at helgener ofte hadde en svært mørk fortid.

Bedrar oss selv. Den fransiskanske teologen Bonaventure skrev på 1200-tallet: «Vet du ikke at mange helgener var syndige? Når de begikk store synder, lærte de å vise medlidenhet for oss syndere.»

Også i Bibelen står det: «Dersom vi sier at vi ikke har noen synd, da bedrar vi oss selv.»

I kristen teologi lærer vi at det som gjør syndfulle menn til hellige, er når deres søken etter omvendelse og tilgivelse til slutt gir dem frelse og fromhet.

Det som gjorde Olav til en helgen, ifølge katolsk tradisjon, var hans kamp for å vie seg helt til Gud – og hans suksess med dette til slutt.

Helt siden Olav konverterte til kristendommen hadde det pågått en innvendig tvekamp mellom det gode og det onde. Vi må huske­ at Norge var et brutalt sted på denne tiden, Olav begynte med plyndringstokter som tolvåring, og ble opplært i et nådeløst miljø. Vikingkulturen var alt han kjente til. Likevel forsøkte han å leve som en kristen.

Vendepunktet. Hele vendepunktet kom i det siste året av hans liv, i 1030, da han mistet kongedømmet, makten og rikdommen. Han var nedbrutt, ­ydmyket og rastløs.

I denne mørke perioden henviser sagaforfatteren Snorre til en scene der Olav skal ha møtt en overnaturlig skikkelse som ba ham overgi seg til Guds vilje, ri tilbake til landet Gud ga ham (Norge) og «falle med sine menn i kamp.» Scenen er en markering av Olavs endelige omvendelse fra sin brutale livsstil og fullstendige overgivelse til Kristus ved å ri inn i en martyrdød i Norge.

Gjennom hele Snorres saga om Olav den hellige, skrevet for å hylle kongen, hører vi ­eksplisitt om Olavs synder, men på de siste sidene hører vi også fra samtidspoeter som reflekterer mannen på en helt annen måte. Poeten Torarin Lovtunge skriver: «Der oppe på alteret til Krists ære kjerter brenner, slik har Olav syndeløs frelst sjelen før sin død.»

Hans død på Stiklestad oppfylte endelig Olavs søken etter Gud: ved å underkaste seg Guds vilje kunne han endelig få nåde.

Nåde hos Gud. Olav den hellige ble broen mellom vikingverden og kristendommen. Hvis en brutal pirathøvding som Olav kunne finne nåde hos den kristne Gud, så kunne alle andre vikinger også finne åndelig fred.

Samtidig utløste martyrdøden en enorm venerasjon for kristendommen. Historiene om mirakler og uforgjengeligheten av liket hans gjorde at kristendommen vant ny respekt hos vikingene.

På de fleste statuer og malerier av Olav den hellige holder han en øks og står oppå en drage. Merk at dragen ofte har Olavs hode. Olav ble helgen på grunn av hans endelige seier over sin egen drage, sitt onde jeg.

I det store bildet symboliserer han den kristne tros seier over vikingtiden. Som også pater Kjell Arild Pollestad har påpekt: «Olav var aldri en helgen på grunn av hans liv – han ble helgen på grunn av hans endelige omvendelse og død.»

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt