Ved forrige stortingsvalg fikk Partiet de kristne (PDK) nøyaktig 17.731 stemmer, tilsvarende 0,6 prosent. Det er lite. En syvdobling er nødvendig hvis partiet skal komme over sperregrensen ved dette valget. Det sier seg selv at muligheten er liten.
Jo da, jeg forstår at noen er sterke i troen på at det er mulig å få til omtrent det samme som Miljøpartiet de Grønne; å gå fra omtrent null prosent til å være i nærheten av sperregrensen. Men ingen meningsmåling antyder en slik eksplosjon i oppslutning for PDK.
La oss likevel tenke at dette lykkes, at partiet får syv-åtte-ni av 169 stortingsrepresentanter. Hvor sannsynlig er det da at disse representantene faktisk får gjennomført viktige ting i partiets program – som å reversere ekteskapsloven, flytte ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem og få mer kristendom inn i skolen? Svaret er åpenbart: Sannsynligheten er minimal. Så hvorfor bruke tid, penger og krefter på partiet?
Blir stemt ned. Mitt inntrykk er at mange aktive i PDK anser det som viktig å kjempe for sin politiske overbevisning – for konservativ kristen tro og tenkning – uansett gjennomslag. I mange sammenhenger beundrer jeg en slik standhaftighet.
Problemet er at mangel på pragmatikk ikke gir særlig mening på den politiske arenaen. For konsekvensen av å være i mindretall er – bokstavelig talt – maktesløshet. Uten å lage et kompromiss, ordne en hestehandel eller skape allianser, blir man simpelthen stemt ned. Punktum.
Riktignok er det viktig å sloss for at demokratiet ikke blir et flertallsdiktatur. Et mindretall skal ha rom og respekt. Men når lover skal vedtas, bevilgninger gjennomføres og ulike verv skal bekles, så er det altså flertallet som bestemmer.
Derfor har isoleringen av partier på ulike høyrefløyer – som Sverigedemokratene (SD) og National Front i Frankrike – hatt effekt. For eksempel har SD, til tross for en oppslutning på 12,9 ved riksdagsvalget i 2014, så langt oppnådd svært lite i Sverige.
Anklagene mot KrF. Støttespillerne til PDK er ofte frustrert over KrF. Noen hevder at KrF ikke er tydelige nok i noen kristne verdispørsmål, andre mener at KrF er for positive til samarbeid med venstresiden (og da særlig Arbeiderpartiet). Det siste kan nok forklare hvorfor mye av programmet til PDK ligner på Fremskrittspartiets.
Jeg vil ikke diskutere denne kritikken som sådan – eller forsvare KrFs veivalg. Derimot vil jeg påpeke problemet med å gjøre PDK til løsningen på frustrasjonen. For hvis hovedsaken for en kristen velger er de typisk kristne verdisakene, så er ikke hovedproblemet at KrF er for puslete; problemet er at de andre partiene gjerne går i Pride-paraden og omfavner abortloven. Selv om noen på Stortinget vil klare å markere spesifikke kristne standpunkter på en tydelig måte, vil de altså ikke vinne frem i praktisk politikk.
Hvis hovedsaken derimot er å holde venstresiden unna regjeringskontorene, er det jo langt mer rasjonelt å støtte Høyre eller Fremskrittspartiet enn å bruke stemmen på et parti som med overveldende sannsynlighet havner under sperregrensen.
Å snu en trend. For noen år siden hørte jeg at Monrad Norderval, som var biskop på 60-tallet, skal ha sagt at han var «de tapte sakers mann». En årsak var hans sterke motstand mot røyking. I dag har vi en røykelov, og Norderval ville jublet.
Det er fint at noen tror at trender kan snus og våger å tale flertallet midt imot. Like fullt er partipolitikk i et demokrati mye mer enn bare å markere et ståsted. Jeg avviser ikke at det iblant kan være forsvarlig å la være å stemme, stemme blankt, eller stemme på et miniparti. Et slikt valg er naturlig for de som betrakter alle andre alternativer som like dårlige.
Men stort sett vil de fleste tenke at ett parti, én statsministerkandidat eller én presidentkandidat tross alt er bedre enn alternativene. Og da er det vel bedre å bidra med en stemme som gjør en forskjell enn å kaste den bort?
