Verdidebatt

Ett av flere verktøy

Når Håvard Nyhus påpeker den rasjonalistiske apologetikkens fristelse til å ile Gud til unnsetning, har han naturligvis rett. Men han underslår apologetikkens muligheter.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Håvard Nyhus har noen gode poenger i sin artikkel «Du skal ikke ile Gud til unnsetning» (VL, 18. juli). Men jeg er litt i tvil om han advarer mot apologetikk generelt, eller rasjonalistisk spesielt, eventuelt begge deler. Når Nyhus påpeker at den rasjonalistiske apologetikkens fristelse er å ile Gud til unnsetning og å ha svar på alle spørsmålene, er det vanskelig å være uenig med ham. Å bygge rasjonalistiske tankebygninger som fullt og helt går opp, er neppe vårt oppdrag som kristne.

Jeg husker en spøk på MF da jeg gikk der for 25 år siden om at systematikerne var de som systematiserte det Gud ikke hadde giddet å systematisere. Spøken fortelles kanskje fortsatt.

I verktøykassa. Som kirke og som kristne har vi fått et oppdrag, et pedagogisk oppdrag. Dette oppdraget er å gå ut i verden og lære folk om Jesus og alt det Jesus sa og gjorde. Til å utføre dette oppdraget er vi gitt ulike redskaper, og apologetikken er et av disse. Apologetikken er verken det eneste redskapet eller det viktigste redskapet, men det er vanskelig å tenke seg en kirke uten apologetikk i verktøykassa. Hvorfor det? Jo, for i det øyeblikket noen spør oss om hvorfor vi tror at Jesus var samtidig Gud og menneske, hvorfor det er mer sant at Gud finnes enn at han ikke finnes, etc. er det apologetikkverktøyet vi tar i bruk. Da bruker vi vår fornuft og gir så gode argumenter vi kan for at det ene er sant framfor det andre.

På bakgrunn av dette er det for meg litt underlig at apologetikk av og til blir snakket litt ned blant noen kristne. Nyhus sin kommentar om Veritas forlag og deres nye bok kan oppfattes litt i samme sporet. Da den første trosforsvarskonferansen Veritas ble holdt på Bibelskolen i Grimstad for noen år siden, la Vårt Land vekt på at apologetikk og sjelesorg kunne oppfattes som motsetninger. Men det er en vrangforestilling. Det er to redskaper vi trenger for å utføre kirkens oppdrag. Flere av apologetikkbøkene som har kommet de siste årene har blitt møtt med nokså nedlatende anmeldelser i Vårt Land. Det er litt uforståelig for meg.

Godt til sitt bruk. Undertegnedes forhold til apologetikk er at det er nyttig til noe og noen, men ikke til alt og alle i alle situasjoner. Av bøker jeg leser, er apologetisk litteratur i mindretall. Sånn sett er jeg nok ganske langt fra noen apologetikknerd. Men jeg har nå undervist i apologetikk på Sagavoll Folkehøgskole i 17 år og opplever at faget er både godt og nyttig i møte med ungdoms spørsmål til kristen tro. Selvfølgelig har alle fag sine begrensninger, og det er ingen grunn til å late som at dette faget er selve universalfaget til all kristen formidling. Men, min erfaring er at det fungerer svært godt til sitt bruk.

Apologetikk betyr trosforsvar. Man forsvarer og forklarer hva man står for og hva man ikke står for. Står man for ungjord-kreasjonisme, at skapelsen skjedde på seks dager for seks tusen år siden, og at Bibelen er ufeilbarlig i alt den uttaler seg om, bedrives det opplagt en helt annen type apologetikk enn den jeg praktiserer i mine timer, der jeg ønsker å kombinere kristen tro med et positivt syn på vitenskap (inkl. Big Bang og evolusjon). Hva slags apologetikk man bedriver, henger derfor nøye sammen med hva slags syn man har på Bibelen og på vår fornuft. En konfirmantprest i Den norske kirke vil ta i bruk en helt annen form for apologetikk enn det en adventist vil gjøre, selvfølgelig. Derfor er ikke apologetikk og apologetikk nødvendigvis det samme.

Nær filosofien. Deler av apologetikken ligger nær opp til filosofien. Filosofi kan være jordnært og enkelt og forstå, eller det kan være høytsvevende og så abstrakt at kun de ypperste tenkerne har sjanse til å henge med i svingene. Apologeter og filosofer kan jobbe med Guds-spørsmålet på både høyt og lavt nivå. Men diskusjoner om hvem Gud er på høyt abstrakt nivå, har jo alltid vært til stede i kirken. At dette kan oppfattes som en form for rasjonalistisk apologetikk, er jo lett å se. Men her har vi vel rett og slett ulikt anlegg og interesse for filosofi, uten at det bør være noe problem.

Den apologet som har svaret på alle spørsmål om Gud, er verken en god apologet eller en god teolog. Han har mest sannsynlig laget seg en Gud i sitt eget bilde som han selv har kontroll på. Ydmykhet bør prege enhver som jobber med apologetikk. Det er mye vi ikke vet, og den gamle visdommen om at Gud alltid er større enn vi forstår, må vi stadig minne oss selv på. Jeg kommer stadig over apologetikk jeg er ytterst kritisk til, men da ikke fordi det er apologetikk, men fordi det er dårlig eller usunn apologetikk som ikke er åpen nok for hele mennesket, eller som er for fokusert på sin egen evne til å ha forstått alt.

Iboende muligheter. Alternativet er ikke enten rasjonalistisk apologetikk eller ingen apologetikk. Alle bedriver jo apologetikk på det de står for når de forsvarer og forklarer sine standpunkter. Det bør heller ikke være slik at hvis vi ikke kan forklare alt, så bør vi ikke forklare noe. Det er nok av eksempler i kristne miljøer på de som bare fikk høre at «slik er det bare», derfor bør ikke spørsmål stilles.

Det bør heller ikke være slik at forsøk på å svare på gode eksistensielle spørsmål i utgangspunktet er feil. Nei, enhver som bedriver apologetikk og forkynnelse bør være ydmyk på egne vegne og gjøre det klart og tydelig når vi beveger oss fra fakta til spekulasjon. Å se på mulige svar, svakheter og styrker i argumentasjonen, er både bra og nyttig i møte med både Bibelen og Gud. Apologetikken har mange iboende muligheter jeg håper mange kristne vil oppmuntre hverandre til å ta i bruk.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Verdidebatt