Kanarifuglen i gruva

På en fest havner jeg ved siden av en ung dame som jobber i den ­jødiske barnehagen i Oslo. Hun forteller litt om jobben sin. Noe av det vanskeligste er å lære barna at når de er på utflukter, må de ikke fortelle til noen hvilken barnehage de går i.

Noen år senere er jeg i Paris. Plutselig er gaten full av uniformerte menn med maskinpistolen klar. Er det militærøvelse? Jeg går noen meter til, og får så øye på menn med kippa som kommer ut av synagogen. Slik er jødisk religiøst liv i Europa nå.

Trusler

Alle som har lest aviser eller sett nyheter de siste tiårene kjenner bakteppet for dette. Å skjule jødiskhet og gjøre gudshus om til bunkerser er høyst rasjonelle svar på konkrete trusler.

Tegnene i tiden er ikke trivelige. I juli skal Den nordiske motstandsbevegelsen, uniformerte nynazister med amerikanske terrorister som forbilder, marsjere i Fredrikstad. Og til høsten stiller konspirasjonsteoretikeren Jarle Johansen, kanskje Norges mest antisemittiske mann, til stortingsvalg for det nye partiet Alliansen.

Det er i dette klimaet omskjærings-­debatten bryter løs nok en gang. Omskjæring er et perfekt eksempel på en debatt der det gode står mot det gode. De som kritiserer praksisen med omskjæring har gode argumenter, det samme har de som forsvarer den. Alt burde ligge til rette for en god og oppklarende debatt.

Slik er det dessverre ikke blitt.

Fredet? 

Twitter- og facebookfeedene mine er preget av språkbruk som for lengst har opphevet skillet mellom praksis og den som praktiserer den. For hvem er det som driver med «overgrep», om ikke overgripere? Og hva sier det om en religion, en kultur, en folkegruppe at en av dens mest sentrale praksiser er «bestialsk» —eller «pervers»? Og hva slags folk er det som «tukler» med barns kjønnsorganer?

Og om man kritiserer skikken fordi man bryr seg om jødiske og muslimske barn, hva gjør språkbruken med barnas situasjon? Hva med når Dagbladet trykker en tegneserie der jøder og muslimer blir sammenlignet med pedofile som hører stemmer?

En av de merkeligste påstandene jeg har støtt på i debatten er at jødene er «fredet», at det er «farlig» å kritisere dem.

Påstanden kommer nok overraskende på jøder som skjuler hvem de er og søker tilflukt i bunkere. Om det er slik det er å være «fredet», burde de kanskje ønske at det utlyses skuddpremie på dem?

Hedret

Og hvor «farlig» er det å kritisere jøder? Johan Galtung diskuterte ­jøders makt over media med utgangspunkt i en nazipamflett, en pamflett han ikke så noen grunn til å lese med skepsis. Et par år senere fikk han lansere sin nye bok på Lørdagsrevyen.

Kari Jaquesson «drodlet» om Israel og IS på måter som Holocaust-senteret beskrev som «klassisk antisemittiske». Hun ble senere hedret med en pris fra filosofi-festivalen i Kragerø.

Så er det virkelig «farlig» å kritisere jøder? Å lefle med antisemittisme kan snarere virke som smart imagebygging.

Et større spørsmål. Det drar seg til nå. På et punkt er vi som ikke tilhører de par tusen jødene i dette landet nødt til å spørre oss selv om Norge skal være et levelig land for jøder. Om vi er villige til å gjøre noen grep for å sørge for dette.

Og om svaret er nei, må vi nesten spørre oss om hva slags land vi skal ha. Historien har vist oss at jødene gjerne er kanarifuglen i gruva. Når det blir ulevelig for jødene, blir det fort utrivelig for resten av oss også.

Først publisert i spalten Livssyn, Vårt Land 2. juni 2017.