«Strengemusikken»

Det meste av lovsangen virker veldig innadvendt og melankolsk.

Publisert Sist oppdatert

I Vårt Land tirsdag 18 april vier avisen 4 sider til temaet ”Vekkelsesmusikken som sovnet”. Det er prisverdig at avisen belyser dette, fordi mange lurer nok på om det var en ”naturlig” innsovning eller en ”påtvunget søvn”. I all hovedsak er det frikirkelige landskapet refleksjonene knytter seg til. Noen av uttalelsene som kommer frem har jeg noen kommentarer til.

Ragnar Sjølie (nå 80 år) som har lang fartstid i kristen sang og musikk bidrar i artikkelen med mange kloke refleksjoner, og avslutter på en måte med et slags ”sukk” over røtter i Pinsebevegelsens sangtradisjon som er svekket.

Per Kjetil Farstad som er professor ved universitetet i Agder har brukt mye tid på temaet og er referert med en uttalelse: ”Strengemusikken appellerte til følelsene…men ble også forstått av mannen i gata”. Til dette vil jeg si at den moderne lovsangen appellerer minst like mye til følelser, - men blir neppe forstått av ”mannen i gata”. Han sier videre: ”De fleste som har vært bekymret over utviklingen (av musikken) har nok slått seg til ro med at Kristus blir forkynt også i nyere musikkformer”. Det har jeg mine tvil om, mange har på ingen måte slått seg til ro med den ensidige, repeterende lovsangen. Dessuten oppfatter ikke jeg at ”Kristus blir forkynt” i de nye lovsangene, - han blir æret og tilbedt, men ikke forkynt. Forkynnelse har jo en utadvendt karakter, det meste av lovsangen virker jo veldig innadvendt og melankolsk/meditativ.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP