Borten Moe redegjør for fire punkter, og jeg vil besvare dem i samme rekkefølge:
1) Støtten til tros- og livssynssamfunnene er basert på en lang historie med kirkeskatt. «Det mest sjenerøse støttesystemet» er penger fra medlemmene selv i det enkelte tros- eller livssynssamfunn. Det er ikke milde gaver fra staten. Når det er skattebetalerne i det enkelte tros- eller livssynssamfunn som betaler, er det etter vårt skjønn naturlig å ta utgangspunkt i det, og ikke i statsborgerskap, når pengene fordeles. Også medlemmer som ikke er norske statsborgere betaler skatt.
2) Borten Moe trekker fram medlemsjuks i Den katolske kirke, og sier at det må bedre kontroll med midlene. Det er all grunn til å tro at den nye loven på tros- og livssynsfeltet som lages i disse dager, tar høyde for det. At det «åpenbart» er lettere å holde kontroll med utgangspunkt i norske statsborgere, virker som et vikarierende argument. De samme ikke-norske statsborgerne betaler jo skatt, og da klarer Folkeregisteret å holde kontroll med dem.
3) Likebehandling mellom tros- og livssynssamfunn er et premiss både i Grunnloven og i tros- og livssynspolitikken. Dette utfordrer ikke Den norske kirkes spesielle historiske og kulturelle stilling i samfunnet. Det er bra at Norge på denne måten opprettholder sine menneskerettighetsforpliktelser, og likebehandler mennesker fra vugge til grav på dette feltet. At et politisk parti skal mene at «likebehandlingsprinsippet på noen områder er dratt for langt allerede i dag» skal få stå her, til skrekk og advarsel. Mener Borten Moe virkelig at vi skal lage politikk som ulikebehandler? Som diskriminerer? Støtte til gamle kirker som er verneverdige for samfunnet vårt, som Nidarosdomen og Gamle Aker kirke, er ikke med i beregningsgrunnlaget og utløser i dag ingen midler til andre trossamfunn, og det er det heller ingen som forventer så vidt meg bekjent.
4) At et trossamfunn som Svenska Kyrkan i Norge – og mange andre, både kristne og ikke-kristne – er misjonerende, burde ikke overraske Borten Moe. Og det hender vel at også politiske partier som Senterpartiet, sender ut brev eller slår på tråden til gamle medlemmer for å se om de vil fornye sitt medlemskap.
STL ønsker en tros- og livssynspolitikk – inkludert finansiering – som baserer seg på likebehandling. Medlemmer i våre medlemssamfunn betaler sin skatt og sender sine barn i det norske militæret, og skal være fullverdige medlemmer av det norske samfunnet. Vi ønsker oss ikke noe a-lag og b-lag blant innbyggerne. Borten Moe styrker en «oss»- og «dem»-tenkning i samfunnet, og spiller rett inn i den økende nasjonalisme-tenkningen vi ser ellers i Europa. Det trenger vi ikke. Det tar mer enn sju år å bli norsk statsborger, og i mellomtiden kan de være gode medborgere og deltakere i samfunnet og i trossamfunnet. Mange trossamfunn bidrar også til integrering av innvandrere.
Tros- og livssynspolitikken er viktigere enn noen gang. Finansieringen må være både politisk og økonomisk bærekraftig. Når det hentes fra skattebetalerne, bør den komme de samme til gode. Det sikrer bærekraft, både økonomisk og politisk.
(Innlegget stor først på trykk i Vårt Lands papirutgave 24.mars 2017)
