Verdidebatt

Myte om Luther må avlives

Ekteskapet er ikke en sekulær kontrakt, men en Guds skaperordning.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Er et ekteskap primært et politisk eller et religiøst anliggende? Dette spørsmålet vil antakelig bli et av de mest sentrale spørsmålene knyttet til samlivsetikk for kristne kirker i årene fremover. Aftenposten skrev på lederplass for en tid tilbake at en ekteskapsinngåelse først og fremst er en sivilrettslig avtale. Flere politikere og kirkelige ledere har tatt til orde for obligatorisk borgerlig vigsel. I denne kronikken vil vi argumentere for at ekteskapet er et kirkelig anliggende. Spesielt i et jubileumsår for reformasjonen er det på tide å avlive myten om at Martin Luther sekulariserte ekteskapet.

Kyskhetsløfte
Gjennom middelalderen ble det vanlig å tenke at klostervesenet hadde en spesielt åndelig betydning. Sølibatet var omgitt av en aura av åndelighet, mens seksualitet og familieliv var forbundet med verdslighet, og den som virkelig ville være kristen, holdt seg unna slikt. De som ville sikre sin sjels salighet, avla derfor kyskhetsløfte og gikk i kloster. Ekteskap og familie førte nok ikke lukt i fortapelsen, men en måtte nok regne med et betydelig lengre opphold i skjærsilden, eventuelt et betydelig større antall avlatsbrev, om en levde slik.

Innstiftet av Gud
I skriftet Om munkeløftene fra 1521 hevder Luther derimot at kloster- og sølibatslivet bygger på en misforståelse. Det er livet i ekteskap og familie Gud har fastsatt som den normale menneskelige livsform med henvisning til de to første kapitlene i Mosebøkene og det fjerde og det sjette bud. Luther tar derfor oppgjør med klostervesenet som en spesielt åndelig stand og samtidig peker han på ekteskapet som en guddommelig innstiftet stand. Luthers grep var ikke å gjøre ekteskapet mindre «kristent», men peke på at det (i motsetning til klostervesenet) er innstiftet av Guds selv.

Kritikk
Når Luther ikke vil kalle ekteskapet et sakrament, henger det sammen med at han har et smalere sakramentbegrep enn det middelalderen opererte med. For Luther er et sakrament en handling Jesus har innstiftet for å formidle frelsens gaver. Med en slik sakramentforståelse er ekteskapet ikke et sakrament, for det er innstiftet allerede ved skapelsen. Det er imidlertid ingen tvil om at Luther oppfattet ekteskapet som en gudgitt ordning. Luther avviste aldri betydningen av for eksempel brudemystikken i Efeserbrevet 5. Luthers nyorientering skyldtes derfor ikke et nytt syn på ekteskapet, men er en kritikk av senmiddelalderens sakramentlære.

Ikke statlig ordning
Denne ekteskapsforståelsen mener Luther det er et kirkelig anliggende å bevare. Samtidig mente han at det var mye rundt den ekteskapelige jus, ekteskapsoppløsning og arverett som kunne overlates til andre institusjoner enn de kirkelige. Når Luther beskriver ekteskapet som en verdslig eller borgerlig ordning, er det dette han tenker på. Det er uttrykk som lett skaper misforståelser i vår tid, fordi de forveksles med statlig eller offentlig. Da forstår man Luther slik at han så ekteskapet som ensbetydende med det lovverket som staten har for ekteskapet. Men dette er et standpunkt som står nokså langt unna reformatorens tenkning, blant annet fordi Luther virket i et kristent samfunn hvor det var utenkelig at staten var sekulær.

Kirkens og statens oppgaver
Avslutningen av snart fem hundre år med luthersk statskirke gir oss en mulighet til å tenke prinsipielt om hva som er kirkens oppgaver og hva som er statens oppgaver. I en enhetlig kristen kultur definerte kirken lenge hva et ekteskap var, mens staten ivaretok den sivilrettslige delen. Dette har også tjent kirkene godt. De har selvsagt ingen interesse av å være prøveinstans for barnefordelingssaker eller å legge seg opp i skatteregler og arverett. Noe helt annet er det om kirkene nå erklærer at ekteskapet ikke har en teologisk side, slik som en sentral tillitsvalgt i presteforeningen konkluderte i fjor høst:

«Ekteskapet (er) en samfunnsinstitusjon og ikke et religiøst betinget fellesskap mellom to mennesker.»

Dette står langt unna et luthersk eller for den saks skyld et kristent ekteskapssyn.

Staten er nykommer
Historisk er forholdet snarere omvendt. I de første århundrer av kirkens historie ble ekteskap inngått som en avtale mellom familier. Så ble kirkelig ekteskapsinngåelse det vanlige. En tanke om at staten skulle ha en selvstendig rolle i denne forbindelse, kommer først med moderniteten og sekulariseringen etter den franske revolusjon. Det er altså staten som relativt sett er en nykommer på ekteskapsinngåelsens arena.

Mistolkning av luthersk teologi
Hvis det blir innført obligatorisk borgerlig vigsel i Norge må kirkene forholde seg til følgende problemstilling: Skal vi fortsette å vie eller skal vi nøye oss med en kirkelig velsignelseshandling i etterkant? De nordiske folkekirkene kan komme til å ende opp i en situasjon hvor de slutter å vie med henvisning til en sekularisert mistolking av luthersk teologi. Vi mener at dette vil være en fallitterklæring for en kristen ekteskapspraksis. Hele Luthers prosjekt var tvert om å tydeliggjøre ekteskapets teologiske karakter og på denne måten å oppjustere ekteskapets karakter i forhold til samtidens syn.

Praktiser kirkelig vigsel
I stedet bør vi i likhet med normalvarianten andre steder i Europa (også i lutherske kirker) fortsette å praktisere kirkelig ekteskapsinngåelse med en statlig registrering av ekteskapsinngåelsen som kommer i tillegg. Bare slik kan kirkene holde fast ved at ekteskapet ikke er en sekulær kontrakt, men en Guds skaperordning som er innstiftet for den kristnes tjeneste og liv i denne verden.

Knut Alfsvåg, professor, Luther-forsker og forfatter av boken Møter med Luther
Anne Birgitta Langmoen Kvelland, generalsekretær i Normisjon
Morten Dahle Stærk, teolog og redaksjonsleder, Luther Forlag (i permisjon)

Publisert i Vårt Land 24.01.17

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt