Skolefornyelse gjennom bærekraft - et halvhjertet forsøk

Stortinget vedtok i fjor at læreplanene skal fornyes. I denne sammenhengen skal tre områder styrkes: a) demokrati og medborgerskap, b) bærekraftig utvikling og c) folkehelse og livsmestring. Stortingsmeldingen har blitt mottatt med overveldende positiv respons, særlig dens behandling av bærekraft. Etter flere år med marginalisering skal bærekraftig utvikling endelig få mer oppmerksomhet i skolen. En slik satsing trengs sårt, men Norges tilnærming til feltet røper en begrenset forståelse av både bærekraftbegrepet og hva en utdanning for bærekraftig utvikling krever.

Utdanning for bærekraftig utvikling, eller UBU, er et utdanningsinitiativ i regi av FN. Det skal fremme kunnskap, verdier og ferdigheter for et mer bærekraftig samfunn. Et bærekraftperspektiv ivaretar både sosiale, økonomiske og miljømessige sider av samfunnet. Gjennom utforsking av de tre sidene skal elevene forstå at det er ulike interesser i et samfunn og motstridende behov som må vurderes på en etisk forsvarlig måte. Elevene skal bli aktive samfunnsborgere, delta i problemløsningsprosesser og gjennom dette bidra med svar på morgendagens utfordringer. UBU retter seg altså mot samfunnsutvikling i sin helhet. Den krever fagovergripende perspektiver og utvikling av komplekse kompetanser.

Stortingsmeldingen tar opp denne tråden. Den nevner bærekraftens tre sider – samfunn, miljø og økonomi – og viktige kompetanser som evnen til kritisk refleksjon og etisk og miljøbevisst handling. I tillegg skal den nye generelle delen av læreplanen tydeliggjøre ansvaret og innflytelsen den enkelte har i et bærekraftig samfunn. Så langt så godt. Men så følger en uheldig innsnevring: Ett tema skal stå sentralt i undervisningen, nemlig teknologi og teknologiutvikling.

Nye, forbedrede teknologier er uunnværlige i en verden som strever med forsøpling, forurensning, forsuring av havene og kraftigere værfenomener. Men det er langt fra nok. I den internasjonale strategien for oppskaleringen av UBU påpeker UNESCO at vårt tankesett, våre verdier, vaner og livsstiler må være sentrale i en utdanning for bærekraftig utvikling. UNESCO ser bærekraft som en kulturell, snarere enn en teknologisk utfordring. Når en undervisning for bærekraftig utvikling løfter frem teknologi på bekostning av kultur, forsvinner det helhetlige perspektivet ut av syne. Forbedrede teknologier behandler symptomene av manglende bærekraft, men de berører ikke de grunnleggende årsakene. Kulturens rolle i UBU har ikke fått mye oppmerksomhet i Norge. Mens kultur fremheves i internasjonale dokumenter, nevnes den knapt nok i strategidokumentene som Norge har utarbeidet. Realfagene på den andre siden har tradisjonelt dominert denne formen for utdanning i Norge.

Teknologisporet er en bekvem måte å se bærekraftig utvikling på. Det krever lite av den enkelte å satse på løsninger som til dels ikke finnes ennå. Når vekten legges på teknologi, minskes den enkeltes ansvar. Fokuset på teknologi definerer visjonene for et bærekraftig samfunn. Det peker ut de mulige løsningene på miljø- og utviklingsutfordringene vi står overfor. Samtidig settes andre, ikke-teknologiske vinklinger og perspektiver til side. Dette begrenser muligheter til å utforske, tenke fritt, kreativt og nytt – til å finne løsninger for problemer vi ikke vet om i dag. En slik tilnærming legger opp til en mer instrumentell forståelse av utdanning hvor rommet for kritisk tenking, selvstendig handling og myndiggjøring blir mindre.

Det er dessuten viktig å påpeke at bærekraftig utvikling, demokrati og medborgerskap så vel som folkehelse og livsmestring – de tre tverrfaglige områdene som skal bli mer tydelige i den nye læreplanen – er deler av samme sak. Allikevel presenteres de som separate områder i Stortingsmeldingen. Demokrati og medborgerskap er sentrale verdier i en bærekraftig utvikling. De er viktige i et samfunn som er avhengig av den enkeltes kunnskap, ferdigheter og engasjement. Helse og livsmestring på sin side er avgjørende faktorer for samfunnets velvære og motstandsdyktighet. Det er rart at samspillet mellom de tre feltene er utelatt– særlig siden UBU og tverrfaglighet vanligvis nevnes i samme åndedrag.

Fornyelsen av læreplanene baseres på en nokså snever forståelse av bærekraftig utvikling. En utdanning som fokuserer på teknologi og som isoleres fra demokratiske prinsipper, medborgerskap og menneskets velvære, åpner ikke opp for en helhetlig forståelse av samfunnsutvikling, enn si bærekraft. Den overser premissene samfunnet er bygd på og antyder isteden at det er business as usual mens vi leter etter mirakelkuren. Fornyelsen av læreplanene risikerer å bli en ren kvantitativ forandring der bærekraftig utvikling og spesielt teknologi som felt nevnes hyppigere. UBU må løftes gjennom en genuin tverrfaglighet, gjennom en utvidelse av perspektivet istedenfor atter en realfaglig innsnevring. Hvis teknologi er det beste Norge kan by på i en utdanning for bærekraftig utvikling, er slaget tapt før læreplanarbeidet har startet.

Skolefornyelse gjennom bærekraft - et halvhjertet forsøk

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mer fra: Verdidebatt