Nye, forbedrede teknologier er uunnværlige i en verden som strever med forsøpling, forurensning, forsuring av havene og kraftigere værfenomener. Men det er langt fra nok. I den internasjonale strategien for oppskaleringen av UBU påpeker UNESCO at vårt tankesett, våre verdier, vaner og livsstiler må være sentrale i en utdanning for bærekraftig utvikling. UNESCO ser bærekraft som en kulturell, snarere enn en teknologisk utfordring. Når en undervisning for bærekraftig utvikling løfter frem teknologi på bekostning av kultur, forsvinner det helhetlige perspektivet ut av syne. Forbedrede teknologier behandler symptomene av manglende bærekraft, men de berører ikke de grunnleggende årsakene. Kulturens rolle i UBU har ikke fått mye oppmerksomhet i Norge. Mens kultur fremheves i internasjonale dokumenter, nevnes den knapt nok i strategidokumentene som Norge har utarbeidet. Realfagene på den andre siden har tradisjonelt dominert denne formen for utdanning i Norge.
Teknologisporet er en bekvem måte å se bærekraftig utvikling på. Det krever lite av den enkelte å satse på løsninger som til dels ikke finnes ennå. Når vekten legges på teknologi, minskes den enkeltes ansvar. Fokuset på teknologi definerer visjonene for et bærekraftig samfunn. Det peker ut de mulige løsningene på miljø- og utviklingsutfordringene vi står overfor. Samtidig settes andre, ikke-teknologiske vinklinger og perspektiver til side. Dette begrenser muligheter til å utforske, tenke fritt, kreativt og nytt – til å finne løsninger for problemer vi ikke vet om i dag. En slik tilnærming legger opp til en mer instrumentell forståelse av utdanning hvor rommet for kritisk tenking, selvstendig handling og myndiggjøring blir mindre.
Fornyelsen av læreplanene baseres på en nokså snever forståelse av bærekraftig utvikling. En utdanning som fokuserer på teknologi og som isoleres fra demokratiske prinsipper, medborgerskap og menneskets velvære, åpner ikke opp for en helhetlig forståelse av samfunnsutvikling, enn si bærekraft. Den overser premissene samfunnet er bygd på og antyder isteden at det er business as usual mens vi leter etter mirakelkuren. Fornyelsen av læreplanene risikerer å bli en ren kvantitativ forandring der bærekraftig utvikling og spesielt teknologi som felt nevnes hyppigere. UBU må løftes gjennom en genuin tverrfaglighet, gjennom en utvidelse av perspektivet istedenfor atter en realfaglig innsnevring. Hvis teknologi er det beste Norge kan by på i en utdanning for bærekraftig utvikling, er slaget tapt før læreplanarbeidet har startet.