Ut fra en svakt basert nyhetssak i Fædrelandsvennen laget Vårt Land 7. november et oppslag om at Cape Town-erklæringen (CTE) fra 2011 skal ha stemplet homofili som «heslig». Avisen fikk så noen til å kommentere dette. Ut fra Vårt Lands selvforståelse og tradisjonelle kompetanse på teologi, kirke og misjon hadde vi forventet en nøyere lesing og bedre forståelse fra avisens side av et av vår tids viktigste misjonsdokumenter.
CTE er et ressursdokument som ifølge innledningen er tenkt å være et veikart for misjonsstrategisk tenkning og handling i vår tid. Dette brukes nå som det ressursdokumentet det var tenkt å være i mange evangelikale kirker og bevegelser globalt. Dokumentet blir også drøftet i misjonsfaglige sammenhenger, der vi to har vært med å skrive artikler.
Forplikter. Lausannebevegelsen har Lausannepakten fra 1974 som grunnlagsdokument. I Norsk Råd for Misjon og Evangelisering (NORME) er det dette dokumentet som er forpliktende for alle medlemmer, et dokument som verden over blir forstått som en slags evangelikal-missiologisk grunntekst. CTE brukes aktivt også i Norge som et sentralt ressursdokument, men ingen av medlemmene i NORME har underskrevet den eller forpliktet seg på den som basis. Det er i erklæringens ånd at den skal kunne utfordres også på sin språkbruk når det er nødvendig.
Erklæringen består av to hoveddeler. Den første er en radikal bekjennelse i kjærlighetens språk. Den ble framlagt på Cape Town-kongressen i 2010. Del to presenterer seg som et radikalt kall til handling og drar en del strategiske linjer for global misjon i starten på vårt årtusen. Dette ble arbeidet ut på grunnlag av kongressen, fra ei gruppe teologer globalt, deriblant professor Tormod Engelsviken.
CTE har fått mye oppmerksomhet globalt, ikke minst fordi dokumentet på en tydeligere måte enn tidligere evangelikale misjonsdokumenter er radikalt i sin forståelse av kristent ansvar for rettferdighet, miljø og klima. Dokumentet preges av en forståelse av den kristne troens relevans for alle folk, på alle samfunnsområder og i ideenes verden.
Ydmykhet. Kapittel fem (av seks) i del to handler om evangeliets betydning ved «å kalle kirken tilbake til ydmykhet, integritet og enkelhet». Hele kapitlet er et kall til å leve et hellig liv i Jesu etterfølgelse, slik at evangeliet ikke skal bli spottet på grunn av kirkelig dobbeltmoral og liv i synd. Spørsmålet om forvaltningen av vår seksualitet er en del av dette større bildet. Her bygger erklæringen på den klassiske og universelle kristne forståelsen at seksuallivet har ekteskapet mellom en mann og ei kvinne som sin rette ramme. Denne holdningen gjelder måten seksualiteten praktiseres på, med mange utfordringer på alle kontinenter.
Hovedsaken i avsnittet om seksualiteten er at den, på samme måte som penger, makt og suksess, lett dyrkes som en avgud. Det kjenner vi fra hele historien, og det kjenner vi i vår samtid – og i våre egne liv. Idealene selvkontroll og avholdenhet provoserer lett i vår kultur, også uavhengig av seksuell orientering. Når erklæringen snakker om avsporet («disordered») seksualitet, sier den ikke noe om våre grunnleggende orienteringer, men er utelukkende fokusert på våre valg av seksuell utfoldelse. Konkretiseringen av slike valg er primært knyttet til «pornografi, hor og promiskuitet». I drøftingen av dette vises det til den bibelske kontrasten mellom «renheten i Guds kjærlighet» og «det stygge» (eller «heslige», «ugliness») som preger «den falske kjærligheten» når vi lever ut seksualitet som avviker fra «Guds vilje og velsignelse i skapelse og forløsning».
Krevende. Vi innser at den konkrete språkbruken som er valgt i oversettelsen på dette punkt er krevende rent kommunikasjonsmessig. «Disordered» kunne gjerne heller omskrives til «i konflikt med Guds orden». Dette hadde tydeliggjort at «disordered» dreier seg om «enhver utøvelse av seksuell intimitet før eller utenfor ekteskapet slik Bibelen definerer det».
Videre kan ordet «heslig» lett oppfattes som personlig krenkende, noe som er i strid med erklæringens intensjon og språkbruk ellers. Tankegangen i erklæringen er derimot at det å leve i konflikt med Guds «orden» er synd. Enhver synd er «stygg» («ugliness») i møte med Guds hellige «renhet».
Derfor kan også ordet «ugliness» brukes om «Guds folk» på et annet sted i CTE, med en radikal oppfordring til ærlighet i møte med kirkens mange «svik»: «Vår kjærlighet til Guds kirke verker av sorg over det heslige blant oss som vansirer vår kjære Herre Jesu Kristi ansikt og skjuler hans skjønnhet for verden, den verden som så desperat trenger å dras til ham.»
Homofili? Sier erklæringen noe konkret om homoseksualitet? Ja: Kirken må «søke å forstå og ta opp de dype hjertespørsmål som angår identitet og erfaring, og som trekker noen inn i homoseksuell praksis; å komme mennesker i møte med Kristi kjærlighet, medfølelse og rettferdighet, og å avvise og fordømme enhver form for hat, verbal eller fysisk mishandling og nedverdigende behandling av homofile mennesker.»
Evangelikal tro – og CTE – forkynner en klassisk kristen forståelse av ekteskap og seksualitet. Vi kan ikke unngå at det vil provosere, også i kallet til å leve enslig og seksuelt avholdende for den som ikke går inn i ekteskap mellom mann og kvinne.
Samtidig burde det være viktig for Vårt Land å få fram at det eneste som CTE faktisk sier direkte om homofili, er et budskap om å være til støtte for alle som utsettes for trakassering. Slik hjelpes også trossøsken med ulike seksuelle orienteringer og følelser til å kunne finne sin plass i det kristne fellesskapet. Mange kristne med homofil, bifil og annen orientering er faktisk takknemlige for at mange kirker og organisasjoner fortsatt lærer og veileder slik.
Bekjennelse. Cape Town-erklæringen er klassisk evangelikal i sin bekjennelse og radikalt utfordrende i sitt kall til handling. Derfor utfordrer erklæringen oss dypt på det personlige planet som enkeltkristne og som kristne fellesskap, også når den omtaler seksualitet, penger, makt og suksess.
FØRST PUBLSIERT I VÅRT LAND 12.11.2016
