Kulturministeren må verne om religionsfriheten

Den norske kirke har ikke mer enn tiden og veien om en ny, kjønnsnøytral vigselsliturgi skal bli vedtatt på Kirkemøtet i januar 2017. Selv om det formelle klarsignalet ble gitt sist mandag, er utredningsarbeidet godt i gang. Det nye Kirkerådet skal behandle høringsutkast allerede i juni.

Kirkemøtets vedtak innebærer at den nye liturgien «gjøres gjeldende i hele Den norske kirke slik at alle medlemmene kan inngå ekteskap i sin lokale kirke».

Kirkemøtet vedtok også at ingen prester skal måtte gå på akkord med sin samvittighet i denne ­saken. De som ønsker å reservere seg, skal kunne gjøre det. En oversikt som Vårt Land presenterer i dag, viser at mange prester er i tenkeboksen.

Før kirkemøtet hadde 200 prester skrevet under på en erklæring der de gjorde det klart at de ikke kan være med på vigsel av likekjønnede, fordi de mener dette «er i strid med den bibelske åpenbaring». Verken kirke eller departement har oversikt over hvor mange prester som vil reservere seg.

Den mest interessante kommentaren til dette er ikke kommet fra kirkelig, men fra politisk hold. Kulturminister Linda H. Helleland uttalte torsdag til VG at kirken har ansvar for å finne prester som vil vie homofile uten at de må reise langt for å få en prest som vil vie dem. «Jeg slår fast at likekjønnede skal få gifte seg i sin lokale kirke uansett hva den lokale presten måtte mene», sa hun.

Kirkeministeren legger her press på en kirke som er i ferd med å løsrive seg fra politisk styring. Men staten er fortsatt økonomisk bidragsyter. Statsråden er helt sikkert bevisst på at mottakerne av hennes budskap er kjent med hvilke maktmidler hun besitter. Ministeren har de siste ukene brukt dette effektivt opp mot idretten.

Her er det viktig å klargjøre noen betydelige forskjeller. Retten til å følge samvittigheten i religiøse spørsmål kan ikke sammenlignes med idrettslederes manglende vilje til å vise åpenhet om reiseregninger. Det som kan fungere som et vellykket politisk pressmiddel mot idretten, kan bli helt galt om det brukes i en religiøs sammenheng. Det ville også vært galt om hun stilte opp ris bak speilet som grunnlag for store bevilgninger til aviser og NRK. Da hadde hun truet pressefriheten.

Religionsfrihet og pressefrihet er to sider av samme sak. Det er avgjørende viktig at politikerne holder tungen rett i munnen i møtene med disse prinsippene. Derfor hadde det vært bra om kulturministeren klargjør at hun ikke akter å bruke sin bevilgningsmakt for å presse prester eller kirke.