Djevelen og den gode musikken
Praksisen med å sette kristne tekster til kjente, «verdslige» melodier ble lagt merke til, og både kritisert og latterliggjort, selv om den stort sett ble akseptert av Frelsesarmeens egne folk.
Datoen 22. januar er dagen for de første møtene Armeen hadde i Norge. Det er 125 år siden.
Men det var også dato for fastsettelsen av et viktig prinsipp i Frelsesarmeens sang- og musikkliv. Året var 1882 og stedet Worcester i Midt-England. Denne januarkvelden besøkte general William Booth byen og det store lokalet var fullt til siste plass. Det var så vidt generalen selv kom inn og fram til plattformen.
Et av innslagene i møtet var en solosang ved frelseskapteinen George Fielder. Han var kjent for sin sterke stemme. Teksten var forholdsvis ny, og i omkvedet het det «Bless His Name, He sets me free». Da William Booth spurte møtelederen hva dette var for en sang, skal denne ha ristet oppgitt på hodet: – Det er en fryktelig melodi, general! Den heter «Champagne-Charlie er mitt navn».
- Det avgjør saken, skal generalen ha sagt. - Hvorfor skal djevelen ha de beste melodiene?
I 1882 var ikke opphavsrettsjussen det den er nå. Kjente melodier var fritt vilt for tekstforfattere som ønsket å bruke dem til sine egne tekster. Sangen på «Champagne-Charlie» var heller ikke det første eksemplet på slik bruk av melodier i Frelsesarmeen. Alt i 1880, da en invasjonsstyrke på seks personer ble sendt til USA for å starte arbeidet der, hadde man fått laget sangtekster på melodier som var godt kjent blant amerikanere. I sangsamlingen Frelsesarmeen ga ut i 1879 fant man teksten «Ye sons of God, awake to glory», som gikk på melodien til den franske nasjonalsangen Marseilliasen.
