Google: Din kampsak allerede kjøpt av Arbeiderpartiet?

Parallelt med den storstilte utviklingen av A-pressen, med oppkjøp av Edda media og med dette utallige aviser, har Arbeiderpartiet og LO innarbeidede rutiner for saksprofilering og offensive mediestrategier - særlig mot nettbasserte, digitale medier, som burde gi grunnlag både for bekymringer og ikke minst prinsippdiskusjoner foran et viktig stortingsvalg. Media-Norge er i stadig forandring, og bare et raskt blikk på hvem som i dag sitter ved spakene, både som representant for eierne og ansvarlige redaktører avslører en klar politisk tendens. Det er en av de store gåtene i vår samtidig hvorfor så få er opptatt av dette fenomenet. Det er naturligvis ikke likegyldig hvem som er de fremste opinionsdannerne i dette landet, og etter hvert så samkjørte og mektige at de tidvis er i stand til å sette dagsordenfunksjoner langt over hodene på våre folkevalgte politikere.

Historiske linjer forteller oss at A-pressen i sin tid ble utviklet av det som kalles arbeiderbevegelsen, ut fra ideologiske motiver. Riktignok uten at arbeiderne fremstår som spesielt synlig for oss i dag. Selv om navnet nå har blitt «Amedia» forandrer det ikke på særlig på politiske rammer og plattform i A-pressen, i et voksende konglomerat av mediehus og ikke minst aviser.

Det Amedia (enda) ikke eier, der sitter det ofte og gjerne en redaktør med begge bena i Arbeiderpartiet eller i partier mer ut på venstresiden i norsk politikk. Om du skulle føle at dette er satt noe på spissen, sjekk selv! Tidligere partiorganer har også gjennomgått navneskifte, gjerne slik at begrepet “arbeider” nå er borte.

Google er ikke så uskyldig

Med ti ansatte er ikke Google Norge noen stor mediebedrift isolert. Men selskapets virksomheten må selvsagt sees i forhold til den reelle markedstilgangen nasjonalt og globalt, og ikke minst den unike muligheten til å opinionspåvirkning som kommer gjennom sterke kundegrupper, gjennom Google-salg av saksplassering: Søker vi på bestemte saker på Google tror vi gjerne at det som spretter opp bærer i seg en objektivitet eller i det minste utslag av tilfeldigheter. Det er ikke slik. I flere tilfeller vil du nemlig finne saker og saksorienteringer som forlengst er laget og plassert av Arbeiderpartiets mediestrateger. Det er med andre ord alt annet enn utslag av tilfeldigheter som gjør at deres oppkjøpte saksfelt kommer øverst når du og jeg søker på Google.

Etter at 20 stillinger har forsvunnet i Google Norge de siste to årene, det vil si om lag tre fjerdedeler av den samlede arbeidsstokken, skulle en tro at det noe spesielle plasseringssalget også ble redusert. Men slik er det ikke, trolig fordi det er nettopp i dette butikken ligger. Det er servere i Google Europa som betjener storkunder som Arbeiderpartiet i Norge.

Den raskt voksende utviklingsavdelingen Google hadde i Trondheim til og med 2011 er nå helt borte. Det aller meste av inntektene kommer fra moderselskapet under Europa-avdelingen, beregnet etter en egen mal ut fra kostnadssiden i Norge, med årlige påslag som skal ligge på 8 til 10 prosent. Google Norge har egentlig ikke det vi kan kalle omsetning i det hele tatt. Som nevnt, annonsekunder og de som kjøper saker for topp-plassering blir automatisk kunder av Google Europa. Sjefen for Google i Norge heter Jan Grønbeck, en leder du finner minimalt med informasjon om på nettet. Det kan nesten virke som om mannen ikke hadde et liv før han ble sjef i Google Norge. Det er Grønbeck selv som skal ha tatt seg av Arbeiderpartiets oppkjøp av søkeord, i en innledende fase. Vi kan ikke annet enn å ta fantasien til hjelp, og se for oss Google-sjef Jan Grønbeck og generalsekretær Raymond Johansen flankert av parti-edderkopp Trond Giske bøyde over et stort bord etter en bedre middag på en fasjonabel Oslo-restaurant. Følgende søkeord ville nok raskt være på bordet:

22. juli, 22.juli-kommisjonen, 22.julikommisjonen (uten bindrestrek), terrorberedskap, 1940, 1939, Kirken den Norske, Human Etisk Forbund, Regjeringens religionsutvalg, Olav den Hellige, Stiklestad, Kirkemøtet på Moster, KRL, RLE, Islam, Multikultur, Miljø, Biologisk mangfold, Bærekraftig utvikling, Trygghet, Ansvar, Regjeringskvartalet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Vågå, Eskil Pedersen og Erna Solberg.

Generalsekretær Raymond Johansen i Arbeiderpartiet er vinneren i Media-Norge 2012 

Jeg vet ikke om Google eksempelvis har egne kampanjetilbud på bestemte ord, men et godt juletilbud kunne kanskje være en pakke, med Nobels Fredspris, Jagland og Det Norske Huset?

Google bruker en uhyre avansert form for lenketreff basert på en spesifikk lenkepopularitet som går under navnet  «PageRank» - forkortet PR. PR er i utgangspunktet en algoritmeformel, og en samtidig en omhyggelig bevoktet forretningshemmelighet. Google tolker en lenke «skutt» fra side A til side B som en stemme av/fra side A for side B. Google bedømmer så en sides 'viktighet' ut fra antall stemmer den mottar. Objektivet sett virker dette rettferdig nok i et startpunkt. Men i det profesjonelle aktører omgår systemet ved å kjøpe seg plassering slik at du og jeg får tema- eller saksfremstilling øverst på våre Google-treff, da endrer bildet seg dramatisk. Det fremgår nemlig ikke noen steder at lenken eller lenkene vi først treffer er kjøpt og betalt. Altså: Vi finner igjen Arbeiderpartiet som den viktigste, norske, politiske kunden hos Google Europa.

Arbeiderpartiet har kjøpt flere saker

Anette Trettebergstuen, som er politisk talskvinne i Arbeiderpartiet, bekrefter overfor Kommunal Rapport at partiet har kjøpt seg topp-plasseringer i Google siden 2007, altså de siste fem årene. Dette er avtaler som er helt ukjent for offentligheten, men som likevel ble kjent etter en mindre konflikt mellom LO-toppene og Arbeiderpartiet.

Totalt sett har Arbeiderpartiet og LO et suverent mediehegemoni foran stortingsvalget 2013, som ikke er i nærheten av hva andre partier eller politiske organisasjoner kan skilte med.

NRK er landets fremste opinionsdannende organ

Tradisjonelt har statskringkastingen NRK vært Arbeiderpartiets domene. Med sine 3500 ansatte og med en rekke kanaler over hele frekvensområdet og sendenettet, dreier det seg om landets klart største opinionsdannende organ. Primært finansiert gjennom tvungen kringkastingsavgift, avstemt mot folkeregistret for den enkelte innbygger. Og her gjelder det slett ikke om du ser på din mors TV.

NRK er også medeier og storkunde i Norsk Telegrambyrå (NTB). Ved siden av NRK er NTB den sterkeste premissleverandør for nyheter og vinkling av nyhetssaker til de fleste norske nyhetsredaksjoner av betydning. Før de fleste av oss har rukket å våkne på morgenkvisten har NTBs nyhetsstoff og aktualitter havnet i over 90% av norske nyehtsredaksjoner og nå også direkte sluset til større offentlige og private bedrifter. Gjennom oppkjøp og fusjon med Edda Media har det LO-eide A-pressen som nevnt blitt til “Amedia”, som med sitt klare flertall av aksjer i NTB kontrollerer dette selskapet fullt ut, under organisasjonsprinsippet om passivt flertall i alle viktige saker av betydning.

Med NRK og NTB i topspann har et organ som TV2 eller P4 posisjonerer som ikke er i nærheten av å gi reell konkurransemulighet i lille Norge. Den tidligere mektige konsensjefen i A-pressen, Alf Hildrum, kom inn som ny leder i TV2 etter at LO/A-pressen kjøpte hele 50% av fjernsynsselskapet. Alf Hildrum er imidlertid også ansvarlig redaktør i TV2, i tillegg til å være konsensjef i samme selskap. Han er selv en politisk ringrev og en mektig, grå emminense i norsk medieverden. Han har også engasjert seg bl.a. for å redde den utsatte Dagsavisen da det knep som verst der for tre år siden, i tospann med daværende LO-leder Valla. Hildrum befinner seg selv underArbeiderpartiets parasoll. Han var en av designerne bak mediestrategien til A-pressen, der det ble bestemt at halvparten av TV2 skulle kjøpes. Da LO så realiserte kjøpet kom Hildrum paraktisk talt automatisk med på raidet, som ny konserndirektør og ansvarlig redaktør i NRKs eneste reelle konkurrent i Norge. Intet mindre enn et genialt trekk dersom vi fortsatt velger å se politisk på dette.

Dagsavisen og Vårt Land ble så kjøpt av Mentor media. Det er vel ingen overdrivelse å hevde at de to organene ligger godt til venstre for midten på det politiske spekter, med tanke på hvilke saker og personer som favoriseres og prioriteres. A-pressen/Amedia diskuterte på et styremøte i Moskva for en tid siden å kjøpe Dagbladet. Om dette blir en realitet er vel heller tvilsomt, men sannsynligheten for at Dagbladet snart selges bør vel betraktes som meget stor.

Modellmakten vi ser i vårt hjemlige medierike bærer i seg potensialer for svært ensporede politiske oppløp, både i forhold til dagsordenfunksjoner, vinklinger og kommentarerMidt inne i dette finnes egne analyseenheter, som raskt kan spore respons hos mediekonsumenter og bringe dette videre opp gjennom mediehusene til politiske ledere, fortrinnsvis i Arbeiderpartiet, som toer sine hender.

Sammen med det svenske nyhetsbyrået TT eier NTB medieovervåkingsbyrået Retriever.

Retriever analyserer medieoppslag fortløpende, og kobler raskt til sosiale medier med Facebook og utvalgte blogger. Det bildet som her kommer opp dreier seg ofte om meninger og opinionsdanning. Kort sagt et rent politisk løp. Resten er opp til oppdragsgivere.

Både organisasjonen, kildegrunnlaget, nettverkene og kompetansen medieanalytikere i Arbeiderpartiet sitter på er formidabelt. Ikke bare fordi man entydig dominerer mediekarteller, rent organisatorisk og politisk, men også fordi det er opprettet analyseavdelinger som melder hvordan folk søker på de enkelte sakene, og som samtidig gir et bilde av hvordan interessen holder seg i forhold til gode og vonde saker som er viktige for Arbeiderpartiet. 22. julikommisjonens innstilling er en slik sak.

Det blir ikke bedre av at eierstrukturene i sendenettet stadig blir mer sentralisert. Fra før av har vi NRK i en rekke kanaler og over hele frekvensspekteret. En ny aktør på fjernsynssiden som skal opp og ut med base i Norge må årlig (!) regne med en medlemsavgift i «Norgespakken» på ca. 12 millioner kroner. For de fleste nye aktører vil en nyetablering derfor være helt uaktuelt, med det begrensede markedet som tross finnes i dette avlange, lille landet vårt, rent demografisk sett. Her må man nelig ha konsumentperspektiv, og da er det tilgang på lesere, lyttere og seere som er interessant, ut over statlige tilskudd. Høykostnadsladet Norge har nemlig sine klare begrensninger, langt ut over det som ligger i å nå ut og bak fjell og knauser. Statens bidrag er selektiv når det gjelder å ønske nye aktører velkommen, og det har egentlig ikke lillebror TV2 så mye i mot, kritisk sett. Dessuten sitter det en traust Ap-mann i rollen både som konserndirektør og som ansvarlig redaktør også på toppen av TV2. På den andre siden, i lavkostformat, sitter avisen Norge i Dag som er fratatt den lille pressetøtten avisen hadde. Anne Aasheim sitter som dronning i Kulturrådet og har det siste ord i spørsmålet om årlig pressestøtte. Som jeg har vært inne på tidligere: Samtidig som A-pressen, nå under navnet «Amedia», fikk redesignet sin organisasjon med Alf Hildrum som konsernsjef, var både digitale medier og etermedia entydig inne i det nye satsningsfeltet. Alf Hildrum var selv med på å peke ut TV2 i målfeltet for strategiske oppkjøp. LO og A-pressen kjøpte like gjerne halvparten av hele TV2. Den samme Hildrum ble med på lasset som ny konsernsjef i fjernsynskanalen og helt samtidig som ansvarlig redaktør i TV2. Dette kalles fra utsiden og innsiden for mediemakt – under Arbeiderpartiets merke. I dette tilfellet med LO som buffer.

First House

Den sterke lobbygruppen knyttet til foretaket First House blir et fenomen å ta med seg i dette bildet. Følgende sentrale Ap-topper sitter i dette selskapet, som ledes av en ikke så gammel AKP’er; som på linje med sine trosfeller ikke nøler med å distansere seg kokett fra gutta som fortsatt er mer «outspoken» hva politiske preferanser angår. Sikkert er det at de betydelige lobby-prosjekter som turneres innen First House har betenkelige sider, da det aller meste foregår i det skjulte. Dette gjelder blant rådgivingsenheten som har 22. juli og Utøya som sitt spesialfelt.. Det er ingen annen politisk konstellasjon eller gruppering innen First House som er i nærheten av å dominere mer enn Arbeiderpartiet. Det er enkeltpersoner fra andre politiske miljø, men deres innflytelse er klart underordnet. I lobby-selskapet First House sitter følgende sentrale personer fra Arbeiderpartiet

Bjarne Håkon Hanssen (Ap), tidligere helseminister i den rødgrønne regjeringen, nå partner i First House.

Torbjørn Giæver Eriksen (Ap), tidligere statssekretær ved Statsministerens kontor (SMK) for Jens Stoltenberg.

Jan-Erik Larsen (Ap), tidligere statssekretær ved SMK for Jens Stoltenberg, nå partner i First House.

Ketil Lindseth (Ap), tidligere statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, nå partner i First House.

Zaineb Al-Samarai (Ap), medlem av Oslo bystyre og trainee i First House.

Når dette er nevnt, Jagland-fraksjonen i Arbeiderpartiet er ikke udelt positive til First House-gruppen, da dette noe fortettede miljøet med uforuholdsmessig stor innflytelse etter hvert har sine egne favoritter på toppen av partiet. I maktperspektiv er dette alt annet enn populært. Thorbjørn Jagland har vært ute med mishagsytringer, og det kan være et tidsspørsmål før konseptet i First House blir lagt om. Men igjen er det altså Arbeiderprtiet opp og i mente.

Det er så definitivt grunn til ettertanke og refleksjon når det gjelder de omfattende mediestrategier som direkte og indirekte (gjennom LO) kan spores tilbake til Arbeiderpartiet. Den kommende valgkampen vil klart bli preget av dette. Det sitter et sant kobbel av politiske konstellasjoner som kan sette - plassere - politiske dagsordenfunksjoner med langt større presisjon og treffprosent hos mediekonsumenter og velgere enn det noen ledere i de borgerlige partiene er i stand til. VG Nett synes de siste to, tre årene også å ha kommet inn i en politisk fold som peker i Arbeiderpartiets favør.

Jeg er blant dem som vil advare mot et økende demokratisk underskudd oppe i dette. Et blikk på Media-Norge foran det uhyre viktige stortingsvalget i 2013 burde vekke den politisk opposisjonen slik at alle strategier og utspill tar høyde for den helt spesielle, politiske og politiserte mediestrukturen i dette landet. Det er beklageligvis slik at en ærlig og godt gjennomarbeidet sak ikke når fram til velgerne der ute, dersom vi ser kritisk på hvordan våre medier i dag er satt sammen.

Roy Vega

17.10