Verdidebatt

Lys i pakistansk mørke

Det er lyspunkt i utviklingen av blasfemisaken mot den kristne jenta Rimsha Masih i Pakistan.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det kommer få gode nyheter fra Pakistan. Saken mot den unge kristne jenta Rimsha Masih minner sterkt om den ganske tydelig oppkonstruerte saken mot Aasia Bibi som ble dømt til døden i 2009.

Saken til Aasia Bibi ble tatt opp av guvernøren i Punjab, Salman Taseer, som ble drept av sin livvakt for sin motstand mot blasfemilovgivningen i Pakistan. Kort tid etter ble den kristne pakistanske politikeren Clement Shahbaz Bhatti også drept for uttalelser mot de samme lovene.

Det er lett å bare se de negative sidene og det er viktig å se lyspunktene i dette mørket. Modige standpunkter fra Taseer og Bhatti, mot det de tydelig så var en urett, fortjener å bli rost. De færreste politikere, selv de fra Taseer og Bhattis eget parti, Pakistan Peoples Party, har turt å fordømme drapet.

Det ene tydelige unntaket har vært en sterk politisk motstander av Taseer, den tidligere cricket-stjernen og nå lederen for et av landets raskest voksende politiske partier, Imran Khan.

Saken med Rimsha ser heldigvis ut til å gå i riktig retning. Noe meget uvanlig skjedde da mannen som ledet an i anklagene mot henne og prøvde å hisse opp mobben til å jage kristne ut av området, selv ble arrestert.

Khalid Jadoon Chishti, en lokal religiøs leder, ble arrestert etter at flere av hans medarbeidere stod frem og fortalte at han selv hadde plantet bevis på denne unge jenta. Rimsha, som noen steder beskrives som 11 år gammel, andre steder som 14, skal ifølge flere medier ha Downs Syndrom, noe som gjør saken desto verre. Hun har sittet i politiets varetekt siden saken begynte, mest trolig fordi politiet slik lettere kan garantere hennes sikkerhet.

Selv om dødsdom er avsagt i noen blasfemisaker, er slik straff aldri gjennomført i Pakistan. Men 32 mennesker er drept av folkemobber som har tatt saken i egne hender etter slike anklager gjennom årene.

Enda en ny og mer positiv vendig i saken kom med lederen for All Pakistan Ulema Council, Allama Tahir Mahmood Ashrafi. På en pressekonferanse gikk han ut og sa at «våre hoder er bøyd i skam over handlingene til denne mannen», altså Chishti. Han erklærte Rimsha som «nasjonens datter», og angrep myndighetene for ikke å beskytte minoritetene bedre. Ashrafi er ikke imot selve loven, men mener at det er «misbruk av loven» som er problemet.

Mange synes å ha blitt overrasket over dette standpunktet fra det som oppfattes som en konservativ religiøs mann. Men Ashrafi har tidligere også utmerket seg med i kraftige ordelag å fordømme de som støttet eller ikke ville fordømme drapet på guvernør Taseer. Enkelte religiøse partier vil ikke engang la blasfemilovene komme opp til diskusjon, og Ashrafi har faktisk anklaget dem selv, for gjennom sine holdninger, å begå en verre blasfemi.

Blasfemilovgivningen i Pakistan har sin bakgrunn i britiske lover fra koloni- tiden. Det er ikke disse generelle lovene som har til hensikt å dempe spenninger i et fler- religiøst samfunn som er et problem. Her er det angrep på enhver religion og det å tråkke på andres religiøse følelser som er problematisert. Strafferammen for dette er opp mot 10 år, og en kraftig bot.

På 80-tallet under militærdiktaturet til Zia ul Haq, kom det noen tillegg. Angrep på profeten eller besudling av Koranen ble spesifisert som blasfemiske handlinger, og strafferammen ble økt til fengsel på livstid eller dødsdom.

Ordlyden for hva spesifikt dette betydde, var uvanlig vag til lovformuleringer å være. Det åpnet for kraftig misbruk. Anklagene om blasfemi har da også økt eksplosivt i etterkant av dette.

Det har også skjedd parallelt med en økende radikalisering i samfunnet. Dette var faktisk resultat av en villet utvikling i etterkant av invasjonen og okkupasjonen av Afghanistan på 80-tallet av Sovjet-unionen.

Vestlige land med USA i spissen var med på å drive det pakistanske samfunnet i en mer radikal retning. Både Pakistan og Afghanistan utviklet seg til det verre. Den amerikanske invasjonen og okkupasjonen av Afghanistan etter terrorangrepet 11.9. 2001 har gjort situasjonen enda verre.

Det er pakistanske myndigheter og sivilsamfunn som har det største ansvaret for å snu utviklingen, men flere land bør hjelpe til. Et åpent spørsmål er hvilken rolle Norge kan og bør spille i en slik prosess.

Trykket 8.9.2012 i papirutgaven av Vårt Land

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt