SURVIVAL OF THE FATTEST. Om biologiske forutsetninger for personlighetsutviklingen.

(Med tillatelse fra forfatteren publiseres denne artikkel på Verdidebatt.no)

Bergljot Børresen

I en essay om kvinneteologi påpeker Dagny Kaul at tradisjonell antropologi mangler en forbindelse mellom biologi og sosiologi¹). I stedet har vi fått det fenomen som er blitt kalt "sosiobiologi", og som består av en rekke sosiologiske kortslutninger bygget på biologiske data. Biologene har nemlig levert viktige nyheter om våre safters kjemi, og disse safters mulige virkninger på menneskets og andre dyrearters adferd. Noen har trukket konklusjoner som avslører deres sosiologiske amatørskap: De håndterer samfunnsvitenskapens tallrike variabler, og data fremkommet med mindre eksakte metoder enn de er vant til å bruke, som om det var laboratoriedata. Resultat blir en naiv induksjonslogikk som de overhodet ikke ville ha godkjent i en rent naturvitenskapelig avhandling²).
  
Samfunnsviterne faller ofte i den andre grøfta. De samler data om en av skaperverkets mest kompliserte organismer uten å være fortrolig med dens viktigste biologiske variabler. Dermed blir de hjelpeløse tilskuere til sosiobiologenes "avsløringer": Forelskelse er ikke annet enn noen biokjemiske reaksjoner i det limbiske system i hjernen ("salamander"-hjernen vår). Visse psykoser er ikke annet enn feil i hjernens produksjon av endorphiner. Kvinners manglende makt og ære skyldes ikke annet enn androgenmangel i fosterlivet, så hun blir programmert til å være nest best".
  
Aldous Huxley har kalt denne holdningen for "Nothing-but-ness"³). Den resulterer i en forenkling og forvrengning av virkeligheten som egentlig ikke fortjener all den oppmerksomheten og de hissige motsigelser den får. Det er sørgelig at det er så få toneangivende forskere som kan og tør hoppe ut av enten-eller-diskusjonen over i et både-og. For i vårt århundre har tilfanget av kunnskap om mennesket økt enormt. Medisin, genetikk, psykologi, antropologi og sosiologi har gitt oss så omfattende data at vi trolig trenger like lang tid til å fordøye dem som vi brukte på å fremskaffe dem. Og når stoffet er fordøyd, kan vi bygge opp et nytt menneskebilde som rommer mer av vår faktiske virkelighet enn dagens uferdige skisser.
  
Et eksempel på en slik nyansering er endringen i forståelsen av tesen "survival of the fittest", som siden Darwin har vært hovedfundamentet for populasjonsgenetikken. Denne tesen har "nothing-but-ness-folkene" misbrukt i sin induksjonslogikk for å begrunne all slags sosial lagdeling. Vi fikk sosial-darwinismen som lever sitt frodige liv i all verdens overklassemiljøer. Imidlertid har genetikk og medisinsk forskning vist at a) I en hvilken som helst gruppe over – la oss si et snes – "normale" mennesker, finnes det nok genetisk materiale til i løpet av noen generasjoner å levere avkom som kan fylle hele skalaen av menneskelig begavelse, fra det helt briljante til det mediokre. Og b) Utilstrekkelig ernæring i de første levemånedene kan hemme den normale vekst og modning av barnets sentralnervesystem (4). Samtidig har sosiologene vist en del mekanismer som determinerer hva, og hvor mye barn i ulike samfunn og grupper faktisk får å spise i de første leveår, og effekten av dette på aktivitetsnivå og læreevne. Syntesen av disse nye kunnskapene er blitt tesen: "survival of the fattest". Salig er de mette. For de skal bli dyktige og arve kapitalen. Det gjelder ikke bare å ha det rette arvestoffet, man må også ha det til rett tid på rett sted. Slik har natur- og samfunnsvitenskapene i samarbeid bidratt til å overskride gamle fordommer. Som en følge av slike overskridelser er det kommet ansatser til ny "antropologier" – menneskebilder som rommer og tilfredsstiller andre raser enn den hvite, andre klasser enn den intellektuelle middelklasse, og andre "kjønn" enn heterofile menn.

I nyfeminismens kjølvann er det kommet arbeider som gir grunnlag for en feministisk arkeologi, paleontologi, historie, kunst, litteratur- og idéhistorie, teologi, filosofi, antropologi og psykologi. På de fleste av disse feltene har man avansert fra et rent defensivt anti-androsentrisk standpunkt til mer frittstående nyskapninger der både forskningens objekter, metodevalg og hypoteser er vokst frem uavhengig av de androsentriske broder-disipliner.
   
Men det er også særlig innenfor disse feministiske nyvitenskaper at mangelen på omfattende biologisk forståelse av mennesket blir påfallende. Stort sett har man satset på en blank avvisning av "tarzanismen"(5), enkelte ganger komplettert med noen vage ubegrunnete visjoner av menn som bærer transplanterte fostere i magen etc.  Men dermed mangler grunnmuren til det nye byggverket: en androgyn antropologi.
   
For en feministisk biologi er det derfor fristende å skissere noen biologiske fakta som er relevante for en moderne menneskeforståelse, og diskutere mulige konsekvenser av disse fakta i lys av adferds- og samfunnsfagene. To hovedområder må belyses: A) menneskets biologiske forutsetninger som pattedyr, og B) det som måtte finnes av faktiske, biologiske ulikheter mellom kjønnene.

A: Mennesket som pattedyr
Vi er alle relativt fortrolige med skolelærdommens fremstilling av fosterutviklingen. For undertegnende var det en kilde til en helt ny og grensesprengende glede at hver av oss som foster hadde gjennomlevet  alle stadiene av livets utvikling på jorden – fra encellet individ via fisk og amfibium til pattedyr. Senere har jeg som forsker hatt rikelig anledning til å overveldes av rikdommen i den arv som menneske er bærer av. Hvordan geniale anatomiske, fysiologiske og biokjemiske "oppfinnelser" kan gjenfinnes omtrent identisk hos alle arter, og hvordan vi bærer summen av dyrerekkens egenskaper i vår kropp.
   
Men i vår kultur har vi alt for lett for å glemme, vemmes over, eller endog fornekte vår identitet som pattedyr. En kvinne som legger sitt barn til brystet for første gang, må ofte kjempe med følelsen av å ligne en grisepurke eller en ku. I våre forsøk på å transcendere det "dyriske" har vi gitt oss ut i antroposentriske drømmerier: Dyr er driftsstyrt, mennesket har vilje og moral. Dyr har instinkter der vi har rasjonalitet og omtanke. Vårt menneskebilde omfatter til nød den "dyriske" kroppslige arven, men vi har forestilt oss fullstendig uavhengig av de adferdsmønstre som er nedfelt i vår biologi. I fullt alvor har psykologer postulert at av alle hunndyr er det bare kvinnen som kan få orgasme (hvorfor har ingen spurt en veterinær?), og det er en truisme i filosofien at mennesket er "instinktfattig". Hvordan har vi kunnet tro at mennesket, som bærer i seg summen av dyreverdenens biologiske prosesser, skulle ha "mistet" tilgangen til de impulser og den adferd som disse prosessene er nødvendig substrat for? Men de humanistiske vitenskaper har sett en annen vei, og overlatt funnene fra biologi og driftsliv til nothing-but-ness-folkene.
   
I mellomtiden ble disse funnene flere og mer kompliserte. Det var Freud som for alvor begynte å systematisere funnene fra vårt "ubevisste". Han tolket dem også: dels reduksjonistisk (menneskets kjærlighetsevne er ikke annet enn libido-ekspansjon); dels antroposentrisk (barnets angst for krypende slanger er ikke annet enn kastrasjonsangst / angst for fars penis); dels androsentrisk (kvinners avmektige raseri over en undertrykkende livssituasjon er ikke annet enn penismisunnelse). Det er liten grunn til å klandre pioneren Freud for dette. Men det kan være grunn til å undre seg over hvor levedyktige hans kortslutninger har vært. Heldigvis er det en av hans kolleger og etterfølgere, John Bowlby, som tydeligst har brutt med denne tradisjonen. Han dokumenterte hvordan Freud – i debatten mellom Darwins og Lamarcks alternative utviklingsteori – valgte Lamarcks paradigme (6): "For psychoanalysis the effects of Freud's choice have been very serious, because the paradigm he adopted has led psychoanalysis to be increasingly estranged from its sister sciences". Og vi kan trygt legge til at dette har forårsaket lignende blindspor i sosialantropologi og filosofi, proporsjonale med Freud's store betydning for disse vitenskapenes utvikling. Bowlby presenterer et nytt paradigme basert på dagens evolusjonsteori, og flyttet dermed utviklingspsykologien inn i samme virkelighet som den moderne biologi befinner seg i. Hans kanskje viktigste bidrag er en grundig dokumentasjon av menneskets instinktrikdom. Han viser f. eks. hvordan småbarns angst for hunder og katter (rovdyr) basalt sett er uttrykk for primatungens selvbeskyttende instinkt, som særlig kommer til uttrykk i den tiden ungen begynner å bevege seg vekk fra moren. "Høydeskrekk" har lignende instinktbakgrunn, på samme måte som avsky for søle, skitt og ekskrementer er et meget viktig instinkt som beskytter mot sår- og flueplage og atskillig smitteoverføring, særlig av parasitter. Dette betyr ikke at Freud har urett når han postulerer disse angsters sammenheng med ulike nevroser, men symptomenes opprinnelse er å finne i vår fylogenetiske arv. Pattedyrets aller viktigste instinkt er trangen til å etablere og opprettholde fysisk nærhet til et annet individ (bonding). Det ligger i sakens natur at slik bonding normalt etableres mellom mor og avkom umiddelbart etter fødselen, men hos alle dyr som er studert (inklusive fugler), er det påvist bonding mellom ikke-beslektede individer, og endog mellom individer av ulik art. Den eneste forutsetning er at de to individene er i kontakt på et tidspunkt da adferden kan etableres (7).
   
Bowlby og tallrike av hans kolleger de siste årene har nå dokumentert at denne bondingen er like karakteristisk for, og like livsviktig for mennesket som for andre dyr, og at det kritiske tidspunktet er minuttene umiddelbart etter barnets fødsel. Dette kritiske tidspunktet gjelder ikke bare barnets instinktmessige beredskap for bonding, men også for morens ditto. Men heldigvis har arten homo sapiens instinktmessig beredskap for å etablere  bonding også utenom det optimale tidspunkt. Det gjelder ikke bare den biologiske mor eller far, men også for adoptivforeldre, ammer etc. Selv om altså det instinktmessige optimum er å finne umiddelbart etter fødselen, vil bonding også kunne etableres senere. Når kontakten så er etablert, fortsetter instinktet å arbeide: særlig barnet, men også moren (her forstått som den voksne partneren i et bondingsforhold) vil motsette seg separasjon med alle de adferdsmessige midler som står til rådighet. Fravær utløser angst og uro – "ungen skrur på sirenen", bokstavelig talt, og moren reagerer med å innfinne seg. Det er vel å merke bondingpartneren – og ingen annen – som kan dempe den instinktutløste angsten, for i instinktets virkelighet vil ungen bokstavelig talt dø dersom den blir forlatt av moren. Foreløper denne første totalavhengige tiden noenlunde vel, vil pattedyrungen ganske snart løsne på båndene, takket være andre like viktige instinkter som ikke skal beskrives videre her.
   
Nå er mennesket imidlertid ikke bare instinktstyrt. La oss ligge unna nothing-but-ness! Jo høyre vi kommer opp i dyrerekken, jo flere og mer finurlig utviklede instinktsystemer finner vi, men vi finner samtidig en tiltagende evne til å modifisere instinktadferd. Dette er storhjernens fortjeneste. Pattedyrets evne til å stoppe opp i en situasjon som aktiverer instinktadferd, utsette adlydelsen  av instinktet, og eventuelt velge en avvikende, rasjonelt indusert adferd, er det som utgjør denne ordenes særkjenne og dens evne til å tilpasse seg ulike nye omgivelser. Hos mennesker er denne evnen aller tydeligst, og det er trolig den som er skyld i våre forestillinger om "instinktfattigdom". Slik tilpasningsevne er selvsagt et gode, og en årsak til menneskets utrolige utholdenhet under de underligste livsforhold.
   
Men instinkter kan også knekkes, med tragiske konsekvenser: Det er alle de tilfellene der utviklingen stanses, og individet lever med mindre av sitt utviklingspotensiale intakt, eller endog dør av det. Bowlby sier det slik: "Behavioural systems develop within an individual through the interaction during ontogeny of genetically determined biases an d the environment in which the individual is reared; the further the rearing environment departs from the evolutionary adaptedness the more likely are that individual's behavioural systems to develop atypically".
   
La oss se litt nærmere på forstyrrelser i bondingmekanismene for å illustrere dette. Først et eksempel fra moderne husdyrhold: Kyr som brukes til melkeproduksjon blir i dag konsekvent hindret i å etablere bonding med den nyfødte kalven. Kalven blir båret vekk umiddelbart etter fødselen uten at moren får slikke den tørr (bondingetablerende situasjon hos klov- og hovdyr) og plassert ute av syne i en egen binge. Tilsynelatende foregår dette uten protest fra kua, forutsatt at hun selv ble fjernet fra sin mor før bonding kunne etableres. Instinktet er "borte". Hvis noe slikt hadde skjedd i naturtilstanden, ville kalven ha dødd av frost og sult, og moren trolig av livmorbetennelse fordi manglende diing ville forhindret avgang av etterbyrden. Imidlertid er instinktet der, også hos moderne "fabrikk-kyr". Det hender at kua ved et uhell kalver ute på beite, og i de fleste tilfellene vil da bondingadferden oppstå "av seg selv". Om man så henter paret inn og plasserer kalven i binge, får man et lite spetakkel å hanskes med fordi både ku og kalv kjører "sirenene" for fullt i flere døgn. Om denne kalven er av hunkjønn, gjentas spetaklet når hun får sin første kalv, selv om kalvingen skjer innendørs og uten slikkemulighet. Dens egen bonding-erfaring forsterker bonding-instinktet når rollen skifter fra avkom til mor.
   
Studier av mennesket og andre primater gir prinsipielt samme bilde, (8, 9): Jo mer de miljømessige forholdene rundt fødsel og yngelpleie avviker fra "the environment of evolutionary adaptedness", jo mer atypisk blir individenes adferdssystemer utviklet. Og barn som har fått alvorlige forstyrrelser i sin bondingfase, vil i sin tur stille med handikap når de selv får avkom. Slike forstyrrelser er så utbredt i de siste århundrenes  menneskelige sivilisasjoner at de statistisk sett har etablert en ny "norm". Det "naturlige" instinktinitierte samspill mellom mor og barn er blitt så sjelden i vår kultur at Elisabeth Badinter, i sin søken etter dokumentasjon for at "morskjærlighet" eksisterer som mer enn en idé, ikke er i stand til å finne den (10). Nå er den neppe gått så langt under jorden som Badinter  gir uttrykk av, men hennes "bevis" er tilstrekkelig tallrike til at de kan benyttes i feministisk kamp mot mannssamfunnets undertrykkende madonna-romantikk. En slik fornekting er imidlertid svært uheldig. I utformingen av et nytt menneskebilde må vi ta de faktiske forhold til etterretning. Uansett hvor gode motivene tilsynelatende er for å redusere eller bagatellisere bondings-fenomenets betydning i menneskets utvikling, kommer vi ikke utenom den invalidisering som er resultatet av mislykket eller uteblitt bonding. Nå er de fleste av oss i varierende grad selv produkter av ufullstendig bonding, og det er derfor særlig fristende å bortforklare dette problemet. Vi burde tvert imot ta konsekvensen av det, både ved tilrettelegging av forholdene rundt fødsel og spedbarnsstell (11), og ikke  minst når vi forsøker å danne oss et bilde av menns muligheter for å etablere nære, varme forhold til familiemedlemmer: Farens behov for kropps- og blikkontakt med den nyfødte, for å kunne utvikle sin del av foreldre/ barn samspillet, er minst like stort som morens, siden han ikke har den hormonelle støtten hun har i tiden etter fødselen. Instinktapparatet er intakt i ham også, selv om de faktorene som aktiverer systemet, er færre og svakere. Slike prosesser er viktige for personlighetsutviklingen. Også her gjelder tesen om survival of the fattest: Mor er "fetere" – rikere enn faren på faktorer som aktiverer systemet dersom miljøet samarbeider. Jo rikere man er på samarbeid fra miljøet, jo bedre resultat – både for den umiddelbare foreldre/barn-kontakten, men også for alle parters personlighetsutvikling over tid. Miljøfaktoren er en "fatness" som vi kan påvirke, dersom vi blir tilstrekkelig oppmerksom på dens betydning.

B: Biologiske kjønnsforskjeller.
Ulikhetene i hormonstatus hos foreldrene til et nyfødt barn kan danne utgangspunktet for en grov kartlegging av de kjønnsbestemte forskjellene i individenes biologiske forutsetninger for personlighetsutviklingen. De siste par decenniene har gitt oss en rikelig dokumentasjon av hvordan de synlige kroppslige kjønnsforskjellene, i tillegg til å representere  to ulike funksjoner i reproduksjonen, også fungerer som signal til omgivelsene og utløser ulik behandling og ulik forventninger av disse (12). Det er vist at gutter/ menn til enhver tid møter mer positive forventninger fra omgivelsene enn piker/ kvinner. Dette er en "fatness" som har kolossal betydning for et individs selvbillede og utvikling. I vår kultur har kvinner i mange hundre år vært kvantitativt  sett lite produktive, ja nesten usynlige i "kreative" disipliner som litteratur, kunst og vitenskap. Dette skyldes at kvinner er systematisk sulteforet på positive forventninger, og i tillegg er pålagt heldøgnsberedskap i omsorgsarbeid ved siden av eventuelt lønnsarbeid. Tillie Olsens essaysamling Silences gir en inntrengende og veldokumentert analyse av dette fenomenet. Hun sørger over alle de tause begavelsene blant kvinner, og sammenligner oss som gruppe med andre ofre for sosialdarwinismen: de ikke-hvite og ikke-middelklassen deler skjebne med ikke-menn (13). Det gjelder altså ikke bare å ha de rette genene til rett tid, på rett sted – man må også ha dem plassert i rett kjønn.
   
Vi skal imidlertid se nærmere på det som måtte være av biokjemisk-funksjonelle kjønnsforskjeller, og disses mulige innvirkninger på og modifisering av adferd, intelligens-, aktivitets- og aggresjonsnivå, og eventuelle biokjemisk induserte nyanser i personlighetsutviklingen.
  
I motsetning til Aristoteles, som fikk overbevist kirkefedrene om at kvinnen er resultat av "feilslått" utvikling av et guttefoster, har moderne biologi vist at de første ukene av fosterutviklingen følger begge kjønn prototypen, som er kvinnen. Det "forstyrrende" element som skal til for at guttefosteret avviker fra denne normen og utvikler mannlige kjønnspreg, er et hormon – testosteron – som XY-fosteret begynner å produsere i 6 ukers alderen. I tillegg vil konsentrasjonen av henholdsvis androgener (mannlige hormoner, inklusive testosteron) og gestagen/ østrogen (kvinnelige hormoner) i fosterlivet og i den første tiden etter fødselen ha innflytelse på visse sentralnervesystemstrukturer og funksjoner. Området bak synsnerven i hjernen er rik på reseptorer for østrogen, og det er også her man finner "sentret" for kjønnsrelatert adferd. De første tegnene til at hormonnivået i fostertiden påvirker adferd senere i livet, fant man hos laboratoriedyr, - arter som har relativt stereotyp " instinkt"-styrt adferd og liten storhjerne til å modifisere den med. Det gjaldt både adferd som var relatert til selve parringsakten, men også generell fysisk aktivitet og aggresjonsnivå.
   
Senere har man gjort en del studier av mennesker for å avklare hvorvidt ulike hormonnivåer i fosterlivet kan få lignende konsekvenser for oss. Materialet er barn som enten på grunn av sykelig feilproduksjon av, eller unormal respons på sirkulerende hormoner, eller på grunn av medikamentell behandling av moren under svangerskapet, blir født med ytre kjønnspreg som avviker fra deres genetiske kjønn: XX-barn som ligner gutter, XY-barn som ligner piker, samt pseudo-hermafroditter (barn som ved fødselen har ytre genitalia som er en mellomting mellom normale gutters og pikers). John Money (14) – pioneren på dette feltet – fant at
1) Uavhengig av hormonstatus i fosterliv og barndom, blir disse individenes kjønnsidentitet helt "normal" og i overensstemmelse med det kjønnet foreldrene tror de har (sex of assignment). 2) Det er ingen tegn til homofili hos personer som har vært eksponert for det motsatte kjønns hormonelle fostermiljø (i motsetning til funn hos rotte). 3) Det er tegn til økt fysisk aktivitet (innfor normalområdet) hos både piker og gutter som har fått unormal høy androgenstimulering i fosterlivet.
   
Videre studier av mennesker, samt omfattende eksperimenter på andre primater (aper) har bekreftet Money's funn: at kjønnsidentitet er avhengig av miljøpåvirkninger etter fødselen, mens kjønnshormoner før fødselen kan modifisere temperamentmessige kjønnsforskjeller (15).Vi er nå inne på et felt der biokjemi bare er en faktor blant mange som påvirker det endelige resultat, og vår forsiktighet og nyanseringsevne bør være deretter. Advarselen i en lærebok om genetikk hos hunder kan være oss en rettesnor: "The inheritance of physical characters … is by no means easy to understand, but behaviour is the most variable of all the properties of an individual, and behavioural characters are almost inextricably linked with environmental influences" (16). Når denne påminnelsen er nødvendig for å vurdere et så vidt "enkelt" dyrs adferd, bør den aldri glemmes i vurdering av Homo sapiens. De samme forfattere har funnet kjønnsforskjeller når det gjelder aggressiv adferd hos hund, men understreker at kjønnsforskjellene er langt mindre tydelige enn ulikhetene mellom de ulike rasene uansett kjønn.
   
Oversatt til menneskesituasjonen betyr det at den biologisk betingede delen av det enkelte individs temperament er mer avhengig av dets generelle arv, enn av dets kjønn.
  
La dette være opptakten til vårt siste tema: biologi og intelligens. Av en eller annen forunderlig årsak ser det ut til å være viktig for tarzanistene å finne ut om gutter generelt er gløggere enn piker – eller omvendt. Både i dyre- og menneskeverdenen ser det ut til å være visse kjønnsbetingete ulikheter i enkelte spesialfunksjoner. Hunnen har generelt bedre overblikk over feltet enn hannen, mens han viser større evne til å analysere og huske sin posisjon i feltet (17). Dette mønsteret er trolig generelt for pattedyr, og er kanskje forklaringen på at f. eks. løvinnen – som har forsørgelsesbyrden nesten alene – er den beste jegeren, mens hannløven bruker mye tid på territorial aktivitet. Slike kjønnsbetingede ulikheter i romoppfatningen kan man også måle hos mennesker, og det ser ut til å ha sammenheng med en tidligere innsettende spesialisering av høyre hjernehalvdel hos guttebarn (18). Fenomenet har bl. a. vært brukt til å forklare gutters tendens til å ligge foran piker i visse matematiske disipliner, særlig romgeometri. Til gjengjeld har pikenes høyre hemisfære en større plastisitet i lengre tid enn gutter. Dette kan forklare at piker systematisk scorer høyere enn gutter i språk-funksjons-tester (inklusive den standardiserte IQ-testen), og at kvinner generelt beholder mer av sine intellektuelle funksjoner intakt etter skader i venstre hjernehalvdel. Den høyere frekvensen av utviklingsbetinget dyslexi, afasi og infantil autisme hos gutter har også vært forklart ut fra språkfunksjoners større avhengighet av en uskadet venstre hjernehalvdel hos dem.
   
Vi må allikevel advare mot nothing-but-ness, som kunne postulere at hormoner alene styrer lateraliseringen av hjernen: dyreforsøk har vist at taktil stimulering – dvs. kroppkontakt – i tiden etter fødselen fremmer lateraliseringsprosessen hos rotter. Slik stimulering er nødvendig for modningen av sentralvervesystemet hos alle pattedyr, og utgjør en type miljøbetinget "fatness" som er viktig for utviklingen.

Og notabene: kjønnsforskjellene på alle evnetester er så små, selv om de er statistisk påvisbare, at de aller fleste menn finnes i samme området som de aller fleste kvinner. For IQ-testene ligger gjennomsnittet av kvinner ca. 3 poeng over mennene, mens romgeometri-tester og skoleflinkhets-tester plasserer gjennomsnittet av guttene etter 11-12års alder tilsvarende foran jentene. For å ta den befolkningsgruppen som ser ut til å interessere sosiobiologene mest: "geniene" – så finnes det altså litt flere kvinner blant dem – skal vi si 52% - etter IQ-testen, og tilsvarende flere menn blant dem etter scholastic aptitude test.
   
Og for igjen å vaksinere mot nothing-but-ness, finner man tydelig lavere score på scholastic aptitude test hos de yngste i en søskenflokk, og hos enebarn, enn hos mennesker som har hatt småsøsken å være "lærer" for – uansett kjønn (19). En seriøs litteraturgjennomgang må ende med følgende konklusjon: "the results of studies on the effects of prenatal sex hormones on general intelligence are fairly negative. Especially the relatively well-controlled studies seem to indicate a lack of any positive effect of prenatal androgens, progestogens and estrogens on postnatal mental functioning. Effects of prenatal sex hormones on sexdimorphic cognitive abilities have usually not been demonstrated" (15). Den samme konklusjonen finnes i en norsk oversikt fra 1978 (20).
   
I tillegg vet vi endel om hvor stor betydning miljøets stimulering har for intellektuell utvikling. Barn født av arbeiderklasseforeldre og deretter adoptert som spebarn inn i middelklassefamilier, viser IQ som svarer bedre til adoptivfamiliens enn den biologiske familiens (21). Slike rapporter ville trolig vært mer tallrike om det ikke hadde vært for en av vårt århundres store vitenskapelige svindlere, Cyril Burt, som skaffet seg det vestlige hegemoniet innen forskning om arv og intelligens i slutten av 20-årene og beholdt det ved hjelp av systematisk fabrikasjon av data. I mer enn 40 år var han sosialdarwinistenes forbundsfelle. Verden lot seg ivrig og villig bedra og trodde på at "intelligens" er utelukkende arvelig, og ikke lar seg forandre etter 11års alder. Politikere kjøpte idéen, og i England har Burt's test: "eleven plus" vært porten som ugjenkallelige stengte unge mennesker ute fra universitetsstudier for resten av livet dersom de ikke scoret topp 11 år gamle. Samtidig var det karrieremessig katastrofe å motsi Burt, slik at vi bare kan ane hvilken forskerskjebner han også har på samvittigheten 22).
   
Miljøets oppmuntring og stimulering viser enda større utslag i enklere systemer, som f. eks. hos hund: tester man dyrets intelligens ved terskelen for dets yteevne vil "the dog that failed soon give up trying, whereas the dog that barely succeeded would continue its efforts. Nothing succeeds like success …" (16), og vi kan kanskje føye til at "nothing fails like failure".
   
Dette avsnittet om biologiske kjønnsforskjeller kan oppsummeres slik: Mengden av kjønnshormoner i fosterlivet og senere medvirker til å modifisere utviklingen av sentralnervesystemet og den instinktstyrte adferd hos en rekke pattedyr. Slike modifikasjoner er små sammenlignet med andre arvelige og miljøbetingete modifikasjoner, bortsett fra i situasjoner som har direkte tilknytning til reproduksjonen(genital sex-adferd, fødsel, amming, bonding). Eventuell effekt av kjønnshormoner på intelligens og kreativitet hos mennesker er så liten at den ikke er målbar i forhold til "støyen" fra annen arv og miljøfaktorer, og om den finnes, er det et definisjonsspørsmål om kvinne eller mann er mest "begavet".
   
Vår hovedkonklusjon må da bli: medfødte biologiske egenskaper utgjør grunnsteinen i personlighetens byggverk. En del av denne biologi uttrykkes i en instinktrikdom som i større grad enn vi er vant til å forestille oss, bidrar til den psykososiale utvikling. De omgivende mennesker og miljøet i videste forstand påvirker byggverket fra første øyeblikket, i kontinuerlig samspill med individet.
   
En av de aller viktigste biologiske forutsetningene  for personlighetsutviklingen er individets kjønn; fordi det a) medfører kjønnspesifikke kroppslige erfaringer og påvirker rikdommen, styrken og arten av instinktrelaterte adferdsmønstre, og b) fordi det utløser tildels svært ulike responser fra omgivelsene. Mengden av den "næring" individet slik får som respons fra omverdenen, avgjør dets fatness på alle plan, og dermed i hvor stor grad dets medfødte muligheter kan få utvikle seg optimalt.

Bergljot Børresen
i  ANDRE  LINJER (1982, s 37-53)
red. Kari Vogt & Anne-Lisa Amadou
Solum Forlag


Noter
Eva Lundgren (red.): Den bortkomne datter. Universitetsforlaget. 1982, s.50
K. R. Popper: The logic of scientific discovery. New York 1965.
Aldous Huxley: Island. Chatto 1962
Myron Winick and John Coombs: "Nutrition, environment and behavioural development", Anm. Rev. Med.  1972, 23, 149-160.
Tarzanismen kan definers som "biologisk androsentrisme", eller som den delen av sosiobiologien som angår kjønnsforskjeller tolket i hannens favør. Uttrykket er dekkende fordi det tar hensyn  til det viktige elementet av dagdrøm og jungelromantikk.
John Bowlby: Attachment and loss. Vol. 2: Separation. Pelican 1975, p. 101-111.
Konrad Lorenz: Den såkalte ondskap. Cappelen 1968
John Bowlby: Ibid., p. 21-100.
Nikolaas Tinbergen: Ethology and stress diseases. Science 5. juli. 1974.
Elisabeth Badinter: Det naturligste av verden? Om morskjærlighetens historie. Universitetsforlaget 1982.
 "There are studies and movements afoot here, (Storbritannia, forf.anm.), and in Holland (where still well over 50% of deliveries are deliberately done at home) to halt the trends of (1) forcing mothers to have their babies in hospital, and (2) keeping the baby away from the mother for 12 or more hours instead of, as is obviously of great importance for early "bonding" from both sides, allowing the mother to have and handle her baby, and even nurse it, for an hour or even more immediately after birth, before it is washed. Professor Jerome Bruner here and his research group are now studying a wide range of mother-infant interactions and the consequences of different regimes. I understand that there are already at a very early age many indications that intense early contact is of tremendous value for both mother and child. Many young women know this intuitively of course, and …." Nikolaas Tinbergen I brev til forfatteren 1974.
Harriet Bjerrum-Nielsen: Små piger, søde piger, stille piger – Om pigeliv og pige-sosialisering. Sosiologi i dag. No. 3 / 4 19818. All antropologi forteller at ved siden av alder er kjønn den viktigste sosiale kategori. Ovenstående arbeid er valgt som representant for alt som er skrevet om emnet siden Simone de Beauvoir. Se f. eks. også Elena Gianni Belotti: Slik former vi jentene. Fakkel 1976.
Tillie Olsen: Silences. Delacorte 1979
John Money: Effects of prenatal androgenization and deandrogenization on behavior in humen beings. Frontiers in neuroendochrinology 1973, p. 249-266
A. A. Ehrhardt and H. F. L. Meyer-Bahlburg: Effects of prenatal sex hormones on gender-related behaviour. Sience, 20 March 1981                                                  (Denne artikkelen refererer også Imperato McGinley og medarbeideres resultater ang vellykket skifte av kjønnsidentitet hos en gruppe hermafroditter i Mellom-Amerika, men fastslår at funnene ikke kan endre de refererte konklusjonene).
Heredity and environment in behaviour. In: Marca Burns and Margaret N. Fraser. Genetics of the dog. Oliver and Boyd 1966, p 129-148.
Victor H. Denenberg et al.: Infantile stimulation induces brain lateralization in rats. Sience, 22. sept. 1978.
Sandra F. Witelson: Sex and the single hemisphere: Specialization of the right hemisphere for spatial processing. Science, 30. juli 1976.
R. B. Zajonic: Family configuration and intelligence. Sience, 16. april 1976
Johan Olav Undheim: Intelligens og kjønn. Forskningsnytt. 1978.
Michel Schiff et al.: intellectual status of working-class children adopted early into upper-middle-class-families. Sience. 30.juni 1978.
D. D. Dorfman: The Cyril Burt question: New findings. The eminent Briton is shown, beyond reasonable doubt, to have fabricated data on IQ and social class. Science, 22.sept.1978


For orden skyld:  John Moneys konklusjoner om hormoner og kjønnsidentitet er blitt motsagt av senere forskere (se avsnitt B: Biologiske kjønnsforskjeller).
26.12.2011
Bergljot Børresen