Jeg har lest boken "Mine homofile venner" av Espen Ottosen, som omhandler kristne homofiles bekjennelser. Dette er en bok jeg synes alle kristne bør lese. Som leser sitter jeg igjen med en egen følelse av større respekt og forståelse for de kristne homofile.
Publisert første gang i september 2009. Revidert og republisert 27.08.2011
Jeg har tidligere hatt et litt for snevert syn på homofili, noe som jeg har tatt selvkritikk på. Imidlertid har mitt syn blitt mer nyansert de siste årene. Nestekjærligheten har fått et større fokus når det gjelder homofili, dog ikke på bekostning av Bibelens klare ord om ekteskapet som eneste gyldige samlivsform. Mitt mer nyanserte syn på homofili innebærer ikke en endring i standpunkt; jeg tror fortsatt fullt og helt på Bibelen som Guds Ord, og mener Bibelen klart definerer homofilt samliv som synd på lik linje med annen synd. Som kristne ønsker vi å ta avstand fra alle typer synd for å ære Gud.
Men jeg ønsker å formidle at vi kristne må lære oss evnen til å skille mellom homofili som legning og homofilt samliv i praksis. Jeg blir lei og trist av at kristne brødre og søstre fordømmer andre kristne som har homofile følelser og/eller en homofil legning.
I Wikipedias definisjon av "legning" eller "seksuell orientering" heter det: "Det er et spørsmål både om adferd, følelser, livsstil og selvidentifisering." Mer treffende kan det nok ikke defineres. Det å være kristen homofil har en nærmest uendelig rekke med årsakssammenhenger – og det skal vi ha respekt for.
Alle mennesker er utvetydig like mye verdt. Det sier Guds Ord klart og tydelig til oss i 1. Mosebok 1:27: "Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem." Alle mennesker er skapt i Guds bilde, og har dermed samme verdi. Alle mennesker er skapt i Guds bilde, og det betyr faktisk alle. Ikke bare heterofile, men også homofile. Man trenger ikke å være kristen for å mene dette – det er også en ingrediens i verdenserklæringen om menneskerettighetene, artikkel 1: "Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter." Sammen med dette henger frihetstanken, at Gud har skapt oss til individuell frihet. Vi har selv makt til å bestemme over vårt liv, ettersom Gud har skjenket oss fri vilje. Vår frie vilje er uttrykk for en fantastisk kjærlighet fra Gud! Vi skal ha respekt og forståelse for at ethvert menneske velger sin egen livsstil, og at de kanskje velger annerledes enn deg og meg. Som biskop Fredrik Grønningsæter en gang uttalte:
- I avisene er toleranse ensbetydende med aksept og utflating. Toleranse har med respekt å gjøre, ikke med aksept. Den banale toleranse sier at alt er like gyldig. Da blir alt likegyldig.
Dette er en viktig distinksjon mellom det å akseptere og respektere. Å respektere andres menneskeverd og frie vilje er en selvfølge som vi ikke kan vri oss unna, mens det å akseptere et annet menneskes handlinger er noe vi kan velge å ikke gjøre, men samtidig bevare respekten for menneskeverdet.
Debatten om homofili i samfunnet har ofte handlet om homofiles menneskeverd. Oppi det hele er seksualiteten bragt inn, som at alle mennesker har rett til et seksualliv og at seksualliv er en del av menneskeverdet. Jeg tror på Guds Ord i så måte; at seksuelt samkvem skal skje mellom mann og kvinne innenfor den samlivsrammen Gud har gitt oss; ekteskapet. Men det er viktig at man i homofilidebatten ikke fremstiller mangel på seksuelt samliv som mindreverdig, nettopp fordi alle mennesker er like mye verdt uavhengig av seksuelle preferanser. Noen kristne fremstiller det dessverre som at en persons "unormale" seksuelle orientering definerer vedkommende som et annenrangs menneske. Da må disse kristne huske på at menneskeverdet er forankret i at alle er skapt i Guds bilde, ikke i hvilke seksuelle preferanser folk har. Bare på den måten kan kristne møte homofile med nestekjærlighet. En kristen homofil skal ikke føle seg mindreverdig bare fordi vedkommende eksempelvis ønsker å leve i sølibat på grunn av sin overbevisning om at homofilt samliv er synd. Boken til Ottosen inneholder flere samtaler med kristne homofile som har valgt å leve alene og i sølibat, fordi de tror på Guds Ord om homofilt samliv som synd.
KrFs fylkesleder i Oslo skrev nylig et blogginnlegg der han nevner at mange homofile ønsker hjelp til å bli heterofile. Dette er et faktum som er viktig å akseptere, og at vi respekterer disse menneskenes ønske om å skifte legning. Da synes jeg det er meget beklagelig at KrFs leder Knut Arild Hareide uttrykte misnøye med blogginnlegget, noe som igjen førte til at fylkeslederen trakk utspillet tilbake. Dette må jo bety at Hareide ikke respekterer – eller tror på – at noen homofile ønsker å bytte legning. KrF burde heller ta dette på alvor og ikke feie under teppet at noen homofile sliter med sin identitet.
Som kristne er vi gitt et ansvar for å leve etisk forpliktet til Bibelske normer. Dette gjelder også kristne homofile. Derfor er det for meg fint å se at kristne homofile velger å leve i sølibat og alene, utelukkende på grunn av sin overbevisning om at Guds Ord er sant. Det fortjener vår respekt! Menneskeverdet er ikke ensbetydende med at vi skal kunne leve ut alle sider ved vår personlighet. Det må være Bibelens normer som skal være retningsgivende for vår livsførsel. Dette bør etter min mening være en felles, kristen tankegang.
Prestelærer Bjørn Helge Sandvei, som er intervjuet i Ottosens bok og selv er kristen homofil som lever alene i sølibat, sier følgende:
- Noen hevder at det å ikke ha rett til å leve ut hele sin personlighet, utifra Bibelske normer, rokker ved menneskeverdet. Dette opplever jeg som en nedskrivning av menneskeverdet, fordi det finnes mange mennesker som på grunn av ulike – også fysiske – funksjonsforstyrrelser er avskåret fra å “leve ut kjærligheten” på det seksuelle plan. Anfekter det deres menneskeverd? Etter mitt skjønn er det nettopp et uttrykk for de kristne homofiles likeverd at det ventes den samme etiske ansvarlighet av en homofil som av alle andre kristen i samlivsetiske spørsmål.
Bjørn Helge har et veldig godt poeng. De Bibelske normene gjelder for alle, uansett seksuell orientering. Sandvei mener også at Jesus fremstår som et forbilde i forbindelse med dette:
- Til tross for at Mesteren viste solidaritet og hjertelag overfor utstøtte, opphevet Han aldri Guds bud for menneskelige samliv. Istedet bekreftet Han de utstøttes menneskeverd ved å møte dem uten fordømmelse og ved å gi dem et personlig ansvar for å leve etter Guds vilje.
Jesus fastholdt idealene og viste mennesker omsorg og omtanke. Da Jesus møtte en kvinne som var grepet i hor, avviste Han at hun skulle steines, men Han fastholdt at hun hadde handlet galt og sa: "Gå bort, og synd ikke mer!" (Joh. 8:11). Dette kan vi kristne lære noe av. Vi må ha et Jesu sinnelag – Jesu hjertelag – og formane med kjærlighet og respekt for den frie vilje, uten at det går på bekostning av Guds bud. Det er lov å være tydelig om hva man selv står for, men ikke være krenkende eller sårende eller ta det for gitt at en annen kristen person skal mene det samme.
Sandvei påpeker at homoseksuell aktivitet er på linje med andre brudd på Guds bud, som sidestilt eksempel med det sjette bud (1. Tim. 1:10). Jeg mener at det også er en logisk parallell mellom homofilt samliv og heterofilt samboerskap – to forhold som ut i fra Bibelens ord tolkes som et brudd på det sjette bud, fordi det bindende ekteskapet er eneste gyldige samlivsform.
- På disse budene skal også mitt eget liv prøves. I Guds Ords lys er vi alle på avveie. Og vi er alle benådede syndere – i Kristus, sier Sandvei.
Et annet aspekt oppi det hele er at noen fremstiller homofilt samliv som en verre synd enn andre synder. Jeg mener at Gud ikke graderer synd. Derfor blir det feil å sette seg selv høyere enn andre mennesker. Vi er alle født inn i verden etter syndefallet, og vi har alle utfordringer med å hanskes med synden i våre liv.
Slå aldri hånden av et medmenneske, men møt det med respekt for individets Gudgitte frihet.
Avslutningsvis vil jeg sitere noe presten Inge Mannsåker skrev i et innlegg i avisen Vårt Land. Innlegget var adressert til de homofile (avsnittet er også nevnt i Espen Ottosens bok):
“Det er du som skal leve ditt liv. Det er ditt ansvar hvordan du innretter deg. Jeg slutter ikke å være din venn om du innretter deg annerledes enn jeg mener er rett. Men du har ingen grunn til å regne det som sabotasje dersom jeg ikke støtter deg. Og du kan ikke anklage kirken for dømmesyke dersom den ikke kan legitimere din praksis. Dens oppgave er å formidle både Guds åpne favn, slik evangeliet viser oss, og samtidig den veiledning Gud gir i sitt ord, en veiledning hvor korset står sentralt”.